Zen and the Japanese garden

Japanese gardens have a remarkably distinct and recognisable expression, and they present scenes of stunning peace and beauty. Their aesthetics and character are impossible to separate from the philosophy and world-view of zen.

What is zen? This is a question which has been asked to many a teacher over the years. Zen defies simple definition. It is first and foremost a personal mindset and a state of being in the world, and it lacks any clearly expressed doctrine or set of beliefs. Zen is something we are - our nature expressing itself moment by moment. It is the direct experience of reality, what we might call the absolute reality that lies beyond our individual judgments and illusions, as this reality expresses itself in ordinary moments and experiences. 

The zen view of nature is the idea of tao, the holistic, harmonic, universal process of the unfolding of life from which it is impossible to separate oneself or deviate. In stark contrast to many major religious groups that posit that nature is a construction or an artefact that is the result of a grand creator or act of creation, zen emphasizes the spontaneity of nature - that which is so of itself. The tao is the course of nature, that to which we allude with the common phrase "to let nature take its course". It is though not a master with intent, nor a conscious creator of anything. It loves and nourishes all things, but does not laud it over them. It accomplishes merits, but lays no claim to them. There is no ultimate principle which forces things to behave as they do. Central to zen is the belief that all things in the world arise mutually and are dependent upon each other. If they are left to themselves, they will achieve harmony. There is no need to subject them to an arbitrary, artificial and abstract order. The flow of nature (human nature included) can be trusted, in the full understanding that it has both its positive and negative aspects.

Such a view of nature underlies the entire tradition of Japanese gardening. In it the designer’s intelligence and artistry are regarded as of the same kind as the processes by which leaves grow, ferns get their patterns and ripples form in water. The gardener is like a new plant or organism introduced into the area, which influences the structure of its environment as it creates new relationships and forms. The gardener’s philosophy is a direct expression of wu-wei - the principle of non-interference, "going with the flow", finding the grain of a situation and going with it. The designer asks: "What would this piece of land like to become, in collaboration with me?" The actions that tend to lead to the best results are not those that are forced, but rather those that follow the underlying grain and work with that which is given at a place.

Out of this philosophy and world-view arises the zen garden with all of its unique qualities. In general it is a perpetual play of thresholds and passages, statics and dynamics, formal views and abstract spaces, geometrical order and organic pattern. There is a remarkable quality of naturalistic expression, while an intentional and conscious act of design is simultaneously subtly understated. Through the discipline of the art, the designer attempts to make to make the garden seem more natural that it would if left to itself. It is to work upon nature with skill and craft, but to move in the direction that nature is already going.

Zen also gains an expression in the architecture of human dwellings. Humans do not erect buildings which make them strangers to their environment; the architecture of zen is to erect buildings which look like they belong in their place. The assertion of oneself is subtle, along the lines of human nature. The Japanese house becomes therefore an extension of the Japanese garden, with a characteristic quality of space that flows into its surroundings with sliding partitions. In contrast to the monumental nature of many European traditions, the Japanese house has an understated expression. Despite its underlying logic of a geometrical grid based on the dimensions of tatami, it will adapt itself to the unique natural qualities of its site with local variations and always be subordinate to an adjacent garden which becomes just as much a part of the dwelling as the more protected rooms inside.

Japanese gardens show masterfully how a feeling of expanse can be created in small spaces. The background in which you find the garden is essential. There is usually a low wall along the back of the garden, just high enough to hinder sight. Beyond the wall you see treetops, and perhaps a roof. And then beyond that roof, more treetops or a distant mountain. Those treetops, even within the middle of a dense city, suggest that outside that garden is an endless forest.

While the typical image of the zen garden is seen during the spring or the summer, the garden has just as much meaning during the winter. In many parts of Japan snow is common during the winter months, which quickly conceals much of the underlying geometrical patterns and forms on the ground plane. It is only in the dead of winter, when the trees lose their leaves, that the skeletal structure of the garden is revealed. In winter it becomes clear that the placement of stones forms the framework of the garden plan, and that stones are the single expressive element that remains unchanged. The garden’s expression changes drastically with the seasons, offering new insight and a sharpened awareness of the greater flows of time.

Critical to an understanding and appreciation of the Japanese garden are the following aesthetic principles, which have been carefully refined over thousands of years of mastery in Japanese culture and which form the basis for the design of zen gardens. 

Sabi (寂び) is a mood of solitude and simplicity. The basic feeling is loneliness, as perhaps expressed by a crow that perches alone on a bare tree branch in winter. Sabi is the appreciation of the weathering and patination of materials and organisms, and the unique organic beauty which they embody. In the garden this principle finds expression in the use of simple materials in their most natural state, including untreated wood, natural stone and rusted Corten steel. Sabi is also expressed in the intent of the garden artist in a crowded country to create the sensation of the garden being way off on its own in a distant mountain landscape.

Wabi (侘び) is the beauty of the ordinary and the imperfect. It is an expression of the positive values of poverty and its accompanying aspects of stillness, peace, solitude, humility, frugality, discreteness, asymmetric harmony and elegant rusticity. Wabi is the sense of the eternal reliability of nature. It is the feeling that you are a part of the great creative force in the universe that goes on forever and ever, that is responsible for having created everything in the world that we know and that will endure long after. And yet this feeling is very ordinary. It is the psychological transformation from a state of melancholy about the impermanence and insecurity of life, to one in which one revels in the beauty of the ordinary and the passing moment. Wabi is beautifully expressed in the following haiku:

This is all there is

The path comes to an end

In the parsley.

Aware (哀れ) is the poignant awareness of the impermanence of life. However long postponed, everything composed must decompose. It all dissolves; everything is constantly flowing away. Aware is the philosophy of poverty and loss that arises from such a mood. It is the regret of the passing of life, which somehow makes that very passing beautiful. It is a state of detachment, with a little bit of resistance as is inherent to the human game. Aware is commonly expressed through the Japanese saying mono no aware (物の哀れ) - the capacity to be emotionally moved by "things", which conveys a heightened sensitivity to the ephemeral beauty which is embodied in nature and human life. There is always a hint of sadness while change continues on, but the realisation that this sadness is inherent to existence invites a new appreciation for the fleeting nature of the world.

Furyu is elegance and the state of flowing with nature. It is the style of elegant simplicity, the style of the rich pauper. In the garden, furyu is the atmosphere of a place. It is the impression that is created when everything seems to be in the right place, when elements are allowed to exist and unfold according to their own spontaneous inner nature.

Yugen (幽玄) is profound mystery and the depths out of which everything arises. It is also the subtly mysterious. It is the feeling of watching distant fishing boats on the ocean disappear behind islands, or wandering in an endless forest with no thought of return. In the garden yugen is evoked as a suggestive quality, such as a mountain path that winds up into the trees and disappears. It is also expressed in the beauty of empty space. One of the most intriguing aspects of Japanese gardens is that they never conclusively end. There is always a gate that gives you a vista on to somewhere else. Yugen is the feeling that there is a pathway that goes out somewhere beyond. It is best conveyed in the mindset that the mystery of life is not a problem to be solved, but a mystical reality to be experienced.

The Japanese garden continues to evolve, but its connection to these basic aesthetic principles and philosophy remains unbroken. In the digital age where the everyday experience of life is becoming more and more disconnected from the absolute reality, the relevance of the principles of Japanese garden design has only increased. The character of peace, serenity and nature that is the essence of these places offers a refreshing respite from the disconnected state of urban life and remind one of the foundation of one’s existence and connection to a larger whole.

Zen og den japanske hagen

Japanske hager har et påfallende karakteristisk og gjenkjennelig uttrykk, og de viser fram scener av imponerende skjønnhet og ro. Deres estetikk og karakter er uadskillelig fra filosofien og verdensbildet til zen.

Hva er zen for noe? Dette er et spørsmål som er blitt stilt til mange lærere gjennom tidene. Zen-filosofi trosser en enkel definisjon. Den er først og fremst en personlig tankegang og en måte å være i verden på, og den mangler en tydelig doktrine eller bestemt tankesett. Zen er noe som vi er – naturen vår som uttrykker seg fra øyeblikk til øyeblikk. Den er den direkte opplevelsen av virkeligheten, det som vi kanskje kan kalle for den absolutte sannheten som ligger bortenfor våre enkelte fordommer og illusjoner, slik som denne virkeligheten viser seg fram i hverdagslige øyeblikk og opplevelser. 

Natursynet i zen er begrepet om tao, den helhetlige, harmoniske, universelle livsutfoldelsesprosessen som det ikke er mulig å skille seg fra eller avvike fra. I sterk kontrast til mange store trossamfunn som hevder at naturen er en konstruksjon eller et artefakt som er resultatet av en storartet skaper eller skapelseshandling, framhever zen naturens spontanitet – det som blir til av seg selv. Tao er naturens gang, det som vi viser til med det vanlige utrykket «å la naturen gå sin gang». Det er derimot ikke en mester med intensjon, og skaper ikke heller noe på noen bevisst måte. Det elsker og nærer alle ting, men hyller dem ikke. Det oppnår mange dyder, men stiller ingen krav til dem. Det er ikke noe endelig prinsipp som tvinger ting til å oppføre seg slik som de gjør. Sentralt i zen er troen på at alle ting i verden oppstår på en gjensidig måte og er gjensidig avhengig av hverandre. Hvis de overlates til seg selv, kommer de til å skape harmoni. Det er ikke noe behov for å underordne dem en vilkårlig, kunstig og abstrakt orden utenfra. Naturens gang (deriblant menneskelig natur) kan stoles på, i full forståelse for at den har både positive og negative aspekter. 

Et slikt natursyn ligger under hele den japanske hagetradisjonen. I den blir designerens intelligens og kunstnerskap betraktet som av samme type som prosessene som gjør at løv vokser, bregner får mønstrene sine og krusninger dannes i et vannspeil. Gartneren er som en ny plante eller organisme som er blitt innført til området, som påvirker miljøets struktur mens den etablerer nye forhold og former. Gartnerens filosofi er et direkte uttrykk for wu-wei – prinsippet om å ikke forstyrre, «å flyte med strømmen», å finne retningen i en situasjon og å gå i den. Designeren spør: «Hva skulle dette stedet ønske å bli, i samarbeid med meg?» Handlingene som har en tendens til å medføre de beste resultatene er ikke de som er påtvungne, men heller de som følger underliggende mønster og som jobber med det som er gitt på et sted. 

Ut av denne filosofien og verdensbildet kommer zen-hagen med alle sine unike egenskaper. Generelt sett er den et evig samspill mellom terskler og ganger, statiske og dynamiske element, formelle ståsteder og abstrakte rom, geometrisk orden og organiske mønster. Den har et bemerkelsesverdig naturlikt uttrykk, samtidig som en bevisst utforming blir subtilt antydet. Gjennom kunsten tilstreber designeren å gjøre hagen til å virke mer naturlig enn den hadde blitt hvis den blei overlatt til seg selv. Det er å jobbe med naturen med ferdighet og kunst, men å gå i den retningen som naturen i utgangspunktet går i. 

Zen får også et uttrykk i boligarkitekturen. Mennesker bygger ikke boliger som gjør dem fremmede i miljøet sitt; zen- arkitektur er å bygge bygninger som ser ut som de hører til stedet. Selvuttrykket blir subtilt, på linje med den menneskelige naturen. Det japanske huset blir dermed en forlengelse av den japanske hagen, med en karakteristisk romkvalitet som flyter inn i omgivelsene med skyvedører. I kontrast til den monumentale karakteren i mange europeiske tradisjoner, får det japanske huset et lavmælt uttrykk. Til tross for den underliggende logikken i et geometrisk rutenett basert på dimensjonene på tatami-matter, føyer huset seg etter de unike naturkvalitetene på et sted med lokale tilpasninger og blir alltid underordnet en tilgrensende hage som blir like mye en del av boligen som de mer beskyttede oppholdsrommene inne. 

Japanske hager viser på en mesterlig måte hvordan en utvidet romfølelse kan skapes i små rom. Bakgrunnen som hagen finnes i blir uvurderlig. Vanligvis er det en lav vegg rundt hagen, akkurat høy nok for å hindre utsyn. Utover veggen er trekroner synlig, og kanskje et tak. Bortenfor det taket kommer flere trekroner eller et fjell i det fjerne. De trekronene, selv midt i et tett bymiljø, antyder at det utenfor hagen er en uendelig skog. 

Mens zen-hagen blir typisk avbildet om våren eller sommeren, formidler hagen like mye mening om vinteren. I mange regioner i Japan er snø vanlig om vinteren, og den slører raskt til mange av de underliggende geometriske mønstrene og formene i grunnplanet. Det er bare midt på vinteren når trærne har tapt løvene sine at hagens struktur blir avslørt. Om vinteren blir det åpenbart at steinenes plassering danner hageplanens ramme, og at steinene er det siste uttrykksfulle elementet som forblir uendret. Hagens uttrykk endrer seg dramatisk med årstidene, som byr på ny innsikt og en skjerpet bevissthet om tidens større gang. 

Viktig i en forståelse for og verdsetting av den japanske hagen er de følgende estetiske prinsippene, som er blitt grundig raffinert i løpet av mange årtuseners mesterverk i den japanske kulturen og som danner utgangspunktet for zen-hager. 

Sabi (寂び) er en fornemmelse av enkelhet og å være alene. Den grunnleggende stemningen er ensomhet, kanskje slik som blir uttrykt av en kråke som sitter alene på en bar tregren om vinteren. Sabi er verdsettelsen av forvitringen og patineringen av materialer og organismer og den unike organiske skjønnheten som de viser. I hagen finner dette prinsippet uttrykk i bruk av enkle materialer i sin mest naturnære tilstand, deriblant ubehandlet tre, naturstein og rustet Corten-stål. Sabi blir også uttrykt i hagekunstnerens intensjon i et folksomt land å skape et inntrykk av at hagen ligger helt alene i et fjernt fjellandskap. 

Wabi (侘び) er skjønnheten i det hverdagslige og det ufullkomne. Det er et uttrykk for fattigdommens positive verdier og sine medfølgende aspekter av stillhet, ro, ensomhet, ydmykhet, nøysomhet, diskrethet, asymmetrisk harmoni og elegant rustikk. Wabi er fornemmelsen av naturens evige pålitelighet. Det er følelsen av at du er en del av en storartet skapende kraft i universet som fortsetter for alltid, som har ansvar for å ha skapt alt som vi kjenner i verden og som kommer til å vare lenge etter. Og likevel er denne følelsen veldig vanlig og hverdagslig. Den representerer den psykologiske overgang fra en melankolsk tilstand om livets usikkerhet og impermanens til en tilstand der en nyter skjønnhet i det hverdagslige og det flyktige øyeblikket som går. Wabi er vakkert uttrykt i haiku-dikten: 

This is all there is

The path comes to an end

In the parsley. 

Aware (哀れ) er den skarpe bevisstheten om livets impermanens. Uansett hvor lenge det utsettes, må alt som er satt sammen bli brutt ned til slutt. Alt løses opp; alt flyter hele tiden vekk. Aware er filosofien om fattigdom og tap som oppstår av en slik stemning. Det er anger om livets bortfall, som på en rar måte gjør nettopp det bortfallet vakkert. Det er en tilstand om å være avkoblet, med en liten del motstand som er innebygd i menneskets spill. Aware blir gjerne uttrykt med det japanske ordtaket mono no aware (物の哀れ) – evnen til å bli emosjonelt rørt av ”ting”, som formidler en økt følsomhet for den flyktige skjønnheten som er innebygd i naturen og menneskelivet. Det er gjerne en smule tristhet til stede mens endringsprosesser fortsetter, men erkjennelsen av at denne tristheten er uunngåelig i tilværelsen byr på en ny verdsettelse av verdens flyktige tilstand. 

Furyu er eleganse og en tilstand av å flyte med naturen. Det er en stil av elegant enkelhet, stilen til den rike fattige mannen. I hagen er furyu stedets ånd. Det henviser til stemningen som oppstår når alt virker å være på riktig plass, når element tillates å eksistere og utfolde seg i samsvar med sin egen spontane indre natur. 

Yugen (幽玄) henviser til dyptgående mysterium og dybdene som alt står opp av. Det er også det subtilt mystiske. Det er følelsen av å se på mens fiskebåter på havet forsvinner bak øyer i det fjerne, eller følelsen av å vandre i en uendelig skog uten tanke om å vende tilbake. I hagen framkalles yugen som en antydende kvalitet, slik som en fjellsti som svinger seg opp blant trærne og forsvinner. Det blir også uttrykt i skjønnheten av tomt rom. En av de mest fascinerende aspektene ved japanske hager er at de tar aldri endelig slutt. Det er alltid en port som gir utsikt til et annet sted, som antyder at det er noe annet som fortsatt er uutforsket. Yugen er følelsen av at det er en sti som leder noe sted utenfor. Det er best forklart med tankegangen om at livets mysterium ikke er et problem som må løses, men heller en virkelighet som skal oppleves. 

Den japanske hagen fortsetter å utvikle seg, men dens tilknytning til disse grunnleggende estetiske prinsippene og filosofien forblir ubrutt. I den digitale alder der opplevelsen av hverdagen blir mer og mer avkoblet fra den absolutte virkeligheten, har relevansen av prinsippene i japansk hagedesign bare økt. Karakteren av stillhet, ensomhet og natur som utgjør essensen på disse stedene byr på en forfriskende avlastning fra det urbane livets frakoblede tilstand og minner en på grunnlaget i tilværelsen og en tilkobling til en større helhet.