Boligen - Hva er et hjem?

«…All at once Anastasia stopped, put my bag down under a tree and joyfully exclaimed:

«Here we are at home!»

I looked around. A neat little glade, dotted with flowers amidst a host of majestic cedars, but not a single structure to be seen. Not even a hut. In a word, nothing! Not even a primitive lean-to! But Anastasia was beside herself with joy. As though we had arrived at a most comfortable dwelling.”

(sitert i Megré, Vladimir. (2005). Anastasia. Paia: Ringing Cedars Press, s. 24) 

«When your house contains such a complex of piping, flues, ducts, wires, lights, inlets, outlets, ovens, sinks, refuse disposers, hi-fi reverberators, antennae, conduits, freezers, heaters - when it contains so many services that the hardware could stand up by itself without any assistance from the house, why have a house to hold it up?» (Reyner Banham, sitert i Lane, Barbara Miller. (ed.) (2007). Housing and Dwelling - Perspectives on Modern Domestic Architecture. New York: Routledge)

Hva betyr det å bygge et hus? Hvorfor bygge et hus i det hele tatt, når det finnes teknisk utstyr som kan holde folk varme i kulda og gi beskyttelse fra været og som teoretisk sett er uavhengig av husets konstruksjoner? Bortsett fra de utallige økologiske problemene som oppstår med energi- og ressurskrevende teknologiske metoder, kan vi begynne å lete etter et svar ved å betrakte huset som et bomiljø. Sånn sett har huset en symbolsk verdi som har utviklet seg sammen med menneskesamfunn gjennom mange år og som bidrar til å etablere en felles kultur. Hytter utgjør for eksempel en rekke kjære ideal for mange. De er steder som gir poetisk ensomhet, stiller bomiljøet i et umiddelbart forhold til naturlandskapet og legger til rette for samvær med andre. Huset som et bomiljø er tett forbundet med menneskets følelser: følelsen av å være hjemme, følelsen av tilhørighet, trygghet og tilknytning til et sted, og ikke minst opplevelsen av å oppholde seg på vakre steder med iboende verdi. Visse former og uttrykk har røtter i fornuftige byggemetoder i forskjellige klima- og landskapsområder og sosiale tradisjoner, og derfor sier de noe om hvordan det er å bo sammen med andre på akkurat det stedet der huset står. Slik har vegger, tak, fundament, etasjeskillere, rør, kabler og alle andre element i et hus en betydning som strekker seg langt utover nødvendigheten av å opprette en konstruert, klimatisert grense mellom innemiljøet og utemiljøet som bidrar til å oppfylle menneskets umiddelbare materielle behov.

Å bygge et hus er å skape et leveområde. Det er hjemme i boligen at mye av menneskelivet utfolder seg, særlig noen av livets viktigste opplevelser. Opplevelsen av hjemmet kan bli karakterisert av interaksjoner med planter, dyr og andre naturlige element for å danne fornyende forhold. Stedets egenskaper kan bli en del av boligen, både lokale landskapstrekk og kulturelle tradisjoner. Et hus er som et tre: det har et livsløp og vokser fram i en sammenheng, det påvirker sitt miljø og gir de som bor i det liv akkurat som et tre gir liv til utallige andre vesener. Slik blir et hus en del av et større økosystem, et økologisk samordnet leveområde som mennesker er like mye en del av som trærne og fuglene.

Å være hjemme er en eksistensiell tilstand; å ha et hjem er mye mer enn bare det å ha et omsluttet rom å sove i i en større bygning. Å være hjemme er å ha en følelsesmessig tilknytning til stedet som man bor på og elementene som det består av. Å føle seg hjemme er å føle seg rotfestet, å oppleve trygghet, å føle eierskap og en grad av kontroll over sine omgivelser og ikke minst å føle materiell og åndelig fornyelse, avslapning og varme. Det er disse følelsene som utgjør forskjellen på å bo på et sted og bare å eksistere på et sted.

Idéen om hjemmet omfatter også et nærmiljø. Levende vesener og miljøet samvirker, og omgivelsene er både sosiale og materielle. Et hus blir en del av et større sted, et hverdagslandskap, og det inngår i forhold med hager, trær, andre hus, vann, fjell og alle andre element og flyter i landskapet. Hvordan nærmiljøet er oppbygd og hvilke kvaliteter det får vil påvirke sosiale relasjoner blant de som bor sammen. På mange måter er livet mellom husene viktigere enn egenskapene ved selve hjemmet. De aller fleste bygningene i en by er allmenne boliger, og til sammen blir de en del av et menneskesamfunn som er i stadig endring og utvikling. Hvis de bygde og ubygde elementene i nærmiljøet ikke er integrert med hjemmet på en bevisst måte og mislykkes i å nære og beskytte husets beboere, mislykkes i å uttrykke noe interessant og positivt om hvem de er, spiller det liten rolle hvor vakkert eller behagelig det enkelte huset er som et frittstående objekt. Det vil stå i et større miljø som ikke har evne til å støtte menneskelivet fullt ut.

Boligen blir en uadskillelig del av hverdagen for folk flest, men likevel er det lett å leve ubevisst om hvordan nærmiljøet påvirker ens humør, følelser og tanker i nesten hvert øyeblikk som en oppholder seg i det. Det bygde miljøets usynlige påvirkninger på menneskeånden gjelder uansett om vi befinner oss i et tett bysentrum eller i et frodig bevokst boligområde. Mens vi endrer oss og vokser i løpet av livene våre blir utviklingen vår preget ikke bare av meningsfulle følelsesmessige forhold til andre mennesker, men også av nære tilknytninger til en mengde betydningsfulle bygde steder. Boligen kan inspirere til sosialt samvær, gi følelser av glede, oppmuntring og velbehag, få oss til å endre bevisstheten vår og by på tilflukt og prospekt, eller kan den nedverdige og fornedre menneskeånden med kalde, fremmede overflater, ødslige, upersonlige rom og en mangel på et meningsfullt forhold til et større samfunn og miljø. For å skape et fornyende hjem må en være bevisst på hvilke kvaliteter en ønsker å skape rundt seg i hverdagen. 

Boligen er et viktig identitetsskapende element som gjenspeiler selvet. Når man kommer hjem, kommer man hjem til seg selv. Hvor og hvordan vi velger å bo og forholder oss til et sted sier mye om hva vi synes er verdifullt i livet, både som enkelte personer og som medlemmer av et større samfunn. Et hus burde kunne gjøre det mulig for innbyggere å sette sitt personlige preg på omgivelsene sine, å skape sin egen del av bomiljøet slik som de ønsker at det skal være. Det er i hjemmet at vi skaper forutsetningene for emosjonene som vi ønsker skal kjennetegne livene våre. Et hus vil ofte få en sammensetning av rom med ulike kvaliteter som kan gjenspeile dybden i selvet. Slik kan boligen hjelpe en til å finne helhet og sunnhet i livet.

Dagens fagmiljø blir ofte preget av diskusjoner om stiltrekk og overfladiske former og detaljer som betrakter huset først og fremst som et kunstobjekt og en forbruksvare heller enn et hjem og en del av et økologisk system. Et hus som er godt utformet i samsvar med visse utvalgte kunstneriske intensjoner blir ikke nødvendigvis til et godt hjem. Å eie et hus er ikke nødvendigvis å eie et hjem. Et hjem er like mye et psykologisk vesen som det er en fysisk gjenstand. Å skape et hjem har å gjøre med å etablere visse rutiner og vaner i tid og å forme omgivelser som gir mulighet for avslapning, nytelse og alle andre følelser som setter sitt preg på livet. Kjennskap er svært viktig i det å fostre hjemmefølelse, som er avhengig i sin tur av en viss grad av forutsigbarhet og kontinuitet. Menneskers sosiale behov skal samordnes med sine bygde omgivelser for å skape løsninger som støtter menneskeånden, beriker hverdagen og opprettholder livets grunnlag.

Boligen er en uadskillelig del av livsstilen til menneskene som bruker den, og den er med på å definere en helhetlig boform. Et hus med en vinterhage/drivhus, utleiedel og fleksibel planløsning i et boligområde med sammenhengende felles hager og kollektivt grendehus kan skape og støtte vesentlig forskjellige følelser og sosiale relasjoner sammenliknet med en generisk leilighet i en boligblokk langt over bakken, en hytte eller en isolert enebolig. Mange kommer i tillegg til å identifisere seg med en viss boform mens tida går. Bevisst utforming av en bolig må alltid begynne med en rekke tanker om hvilke opplevelser vi vil skal påvirke hverdagslivet vårt, hvordan vi ønsker å leve og bo.

Boligen er også implisert i økologisk bærekraft. De materielle ressursene som et hus er laget av vil etablere positive eller negative relasjoner til stedegne økosystem, og de vil nødvendiggjøre eller unngå visse forhold i en større sammenheng. Hjemmet er et oppbevaringssted for ideal, og hvordan et hus blir bygd vil gi til kjenne hvordan innbyggerne forholder seg materielt og immaterielt til landskapet som de bor i. Levemåten som et hus støtter vil oppfordre til økologisk bevissthet og legge til rette for gunstige handlinger og vaner, eller vil den medføre negative økologiske konsekvenser. Økologisk fornyelse i bomiljøet har røtter i boligen.

The house - What is a home?

«…All at once Anastasia stopped, put my bag down under a tree and joyfully exclaimed:

«Here we are at home!»

I looked around. A neat little glade, dotted with flowers amidst a host of majestic cedars, but not a single structure to be seen. Not even a hut. In a word, nothing! Not even a primitive lean-to! But Anastasia was beside herself with joy. As though we had arrived at a most comfortable dwelling.”

(cited in Megré, Vladimir. (2005). Anastasia. Paia: Ringing Cedars Press, s. 24) 

«When your house contains such a complex of piping, flues, ducts, wires, lights, inlets, outlets, ovens, sinks, refuse disposers, hi-fi reverberators, antennae, conduits, freezers, heaters - when it contains so many services that the hardware could stand up by itself without any assistance from the house, why have a house to hold it up?» (Reyner Banham, cited in Lane, Barbara Miller. (ed.) (2007). Housing and Dwelling - Perspectives on Modern Domestic Architecture. New York: Routledge)

What does it mean to build a house? Why build a house at all, when technological systems exist that can hold people warm in the cold and give protection from the weather that are theoretically independent of the house’s structure? Apart from the numerous ecological issues that arise with energy- and resource-intensive technological methods, we can begin to search for an answer by regarding the house as a living environment. The house as a living environment has a symbolic value that has grown together with human societies over many years and that contributes to establish a common culture. Cottages constitute for example a series of beloved ideals for many people. They are places that give poetic solitude, connect house construction with the natural landscape and facilitate a communal life with others. The house as a living environment is tightly bound to human emotions: the feeling of being at home, the feelings of belonging, security and connection to a place, and not least the experience of living in beautiful places with inherent value. Certain forms and expressions have roots in sensible, pragmatic building methods in different climates and landscape areas and social traditions, and therefore they say something about how it is to live together with others exactly at the place where the house stands. In this way, walls, roofs, foundations, floor separators, pipes, cables and all of the other elements of a house have a meaning that reaches far beyond the necessity of establishing a built boundary between the interior environment and the exterior environment that contributes to fulfill humans’ immediate material needs.

To build a house is to create a habitat. It is at home in the house that much of human life unfolds, especially some of life’s most important experiences. The experience of the home can be characterised by interactions with plants, animals and other natural elements to create regenerative relations. The qualities of local places can become a part of the home, both local landscape characteristics and cultural traditions. A house is like a tree: it has a life cycle and grows in a context, it affects its environment and gives life to those that live in it just as a tree gives life to countless other beings. In this way a house becomes a part of a larger ecosystem, an ecologically integrated habitat that humans are as much a part of as the trees and the birds.

To be at home is an existential state; to have a home is much more than only to have an enclosed space to sleep in within a larger building. To be at home is to have an emotional connection to the place that one lives at and the elements that it consists of. To feel at home is to feel rooted, to experience security, to feel ownership and a degree of control over one’s surroundings and not least to feel regeneration, relaxation and warmth. Is is these feelings that constitute the difference between living at a place and simply existing at a place.

The idea of home consists also of a near-environment. Living beings and the environment interact, and the environment is both social and material. A house becomes a part of a larger place, an everyday landscape, and it enters into relations with gardens, trees, other houses, water, mountains and all other elements and flows in the landscape. How the near-environment is structured and which qualities it receives will affect social relations amongst those who live together. In many ways the life between the houses is more important than the elements of the home itself. The majority of buildings in a city are common homes, and together they become a part of a human society that is in constant change and evolution. If the built and unbuilt elements in the near-environment are not integrated with the home in a conscious way and fail to nourish and protect the house’s inhabitants, to express something attentive and positive about who they are, it matters little how beautiful or comfortable the individual house might be. It will stand in a larger environment that is not able to support human life to its full extent.

The home becomes an inseparable part of the everyday for most people, but regardless it is easy to live unconscious of how the near-environment affects one’s mood, emotions and thoughts in nearly every moment that one dwells in it. The built environment’s invisible effects on the human spirit apply regardless of whether we find ourselves in a dense city centre or a lushly vegetated residential district. While we change and grow over the course of our lives, our evolution is characterised not only by meaningful emotional relations to other people, but also by close relations to a variety of meaningful built places. The home can inspire social co-existence, give feelings of happiness, encouragement and well-being, invoke changes in our awareness and offer prospect and refuge, or it can demean and insult the human spirit with cold, foreign surfaces, barren spaces and a lack of a meanigful relation to a larger society and environment. To create a regenerative home one must be aware of which qualities one wishes to create about oneself in the everyday.

The home is an important identity-creating element that reflects the self. When one comes home, one comes home to oneself. How and where we choose to live and relate to a place says a lot about what we believe to be valuable in life, both as individuals and members of a larger society. A house should make it possible for inhabitants to make their mark on their surroundings, to create their own part of the living environment such as they desire it to be. It is in the home that we create the preconditions for the emotions that we desire to characterise our lives. A house will often receive a combination of spaces with different qualities that can reflect the depth of the self. In this way the home can help one to find wholeness in life.

The contemporary professional environment is often distinguished by discussions about characteristics of style or superficial forms and details that regard the house first and foremost as an art object and a consumption ware rather than as a home and a part of an ecological system. A house that is well designed in accordance with certain chosen artistic intentions does not necessarily become a good home. To own a house is not necessarily to own a home. A home is just as much a psychological being as it is a physical object. To create a home has to do with establishing certain routines and habits in time and to create surroundings that offer possibilities for relaxation, enjoyment and all other feelings that set their mark on life. Familiarity is especially important in fostering a feeling of home, which is consequently dependent on a certain degree of predictability and continuity. The most important thing is to integrate humans’ social needs with their built surroundings to create solutions that support the human spirit, enrich the everyday and maintain the foundation of all of life.

The home is an inseparable part of the lifestyle of the people that use it, and it is implicated in defining a holistic way of living. A house with a greenhouse, rental area and flexible plan solution in a residential area with interconnected common gardens and collective neighborhood house can create and support considerably different feelings and social relations in comparison to a conventional apartment in an apartment block, a cottage or an isolated single-detached dwelling. Many come to identify themselves with a certain way of living with time. Conscious design of a home must always begin with thoughts about which experiences we wish to affect our everyday lives, how we desire to live and dwell.

The home is also implicated in ecological sustainability. The material resources that a house is made of will establish positive or negative relations to ecosystems, and they will necessitate or avoid certain relations in a larger context. The home is a repository of ideals, and how a house is built will indicate how its inhabitants relate materially and immaterially to the landscape that they live in. The way of life that a house supports will encourage ecological consciousness and facilitate beneficial actions and practices, or it will entail negative ecological consequences. Ecological regeneration in the living environment has its roots in the home.