The micro-house - An alternative future living space?

The Norwegian government has the intention of constructing 130 000 new homes before 2030. In contrast to the needs of the past, many of these homes will need to be smaller in size and especially suited to an increasing number of households that consist of just one person. In a recent article «Boligkrisen kan løses i byggefeltet» in the magazine Arkitektur (issue 3-2025), Camilla Moneta argues that the majority of these new homes could be established in existing residential areas through renovations, expansions and transformations of existing single-family houses. She is absolutely correct: the single-detached house is an underrated typology that offers special opportunities for flexible new ways of living when one allows oneself to challenge the convention that a free-standing house in a garden must contain only one home for one family.

In addition to the transformation of existing single-family homes, I want to turn attention to the spaces between the houses. The micro-house is a typology which can become an important part of the home-building efforts in coming times. There are 1,3 million single-family homes in Norway, which also means that there are at least 1,3 million sites with single-family homes on them. Many of these sites are large (much larger than 1000 m2), and have empty leftover space which is poorly used. In these unused spaces a small, free-standing dwelling with creative, site-specific spatial solutions could be built. It could be possible to build on a part of an used lawn, directly on the site boundary as an inhabitable, constructed part of a hedge, on an area that is reserved for a free-standing garage, on top of an old terrace, and much more.

The Norwegian directorate for housing quality defines a micro-house as «a free-standing residential building up to 30 m2 with one dwelling. The micro-house must have at most 1 level without a basement, and must not at any point exceed a height of 4,5 m over ground level» (1). This definition is without a doubt affected by the so-called «tiny house movement» which was especially popular abroad early in the 2020s and which received a lot of attention through Youtube-channels such as «Living Big in a Tiny House» and «Exploring Alternatives». The concept consists of a small dwelling of a modest size on a trailer with wheels, such that the house needs not necessarily be permanent and could follow its owner further to other places throughout its life. A vision of a simple house that makes possible a freer, minimalistic lifestyle which is not attached to a place in a large city (nor to a gigantic mortgage) is exactly an important part of the motivation behind it. There are many fantastic built examples throughout the world, which display an amazing richness of innovative spatial and technical solutions and which have given many that resonate with the concept and desire something alternative the possibility to own their own unique home. The most famous example at the moment in Norway is the company Norske Mikrohus, which produces small transportable houses on trailers between 15 and 30 m2 in size. The concept has though not made much of a breakthrough, especially in the larger cities. The obvious disadvantage with retaining the possibility for mobility is that the house receives strict limitations on both its length and height, including the space taken up by the structure. There is often a problematic cost attached to connecting these houses up to existing water infrastructure if they are not intended to stand permanently on a site, in addition to all of the architectural disadvantages that follow houses that quickly can give the impression of temporary trailers in a garden.

The micro-house as I wish to understand it can on the other hand also be larger, more flexible and more permanent: I imagine small, creative dwellings up to 100 m2 at the most, perhaps also in several levels for several inhabitants, such that the concept also embraces annexes and small outhouses which offer more use possibilities and more spatial flexibility. Such small micro-houses have a lot of unrealized potential, where a unique dwelling is designed and placed on an existing site of a single-family house with site-specific solutions that make the most of existing water infrastructure, location, site qualities and social circles.

In contrast to manufacturing, logistics or information technology, it is odd that house construction has not seen much notable innovation through the years. Houses are still built primarily one at a time, on-site, exposed to the weather and changing labour conditions. So far there is not a company that has succeeded in creating residential construction’s equivalent to the iPhone or Ford model-T: an exact, prefabricated building system which could take advantage of economies of scale and offer something that people actually desire to live in. There have been many attempts to set small, prefabricated micro-houses on the market, both locally and abroad. USA has perhaps come furthest, where the micro-house has enjoyed some popularity under the name of the «accessory dwelling unit» (ADU). Prefabrication could be seen here not as a universal solution, but rather as a group of tools that could be combined to build quickly, simply and with high quality on a variety of different but personal ways. In the best case the site owners themselves could contribute to the construction to ensure that resources are used in an effective way and that ownership can be established over both the place and the result. There is a need for a new, revised «Case-study house» project for our times that explores how new technological means can be used to optimize the production of many variants and solutions for small homes that are adapted to tighter budgets and the much more uncertain and unpredictable conditions of modern life.

The micro-house offers the opportunity for flexible forms of living which do not exist at the point of departure on a normal large site for a single-family home with only one dwelling in a residential area. A micro-house could be rented out to young people, students or older people that live alone. For a period of time it could become a private expansion of a household for a growing teenager, or a new part of a generational home. It could be possible for parents or grandparents to move in and live privately on the same site as their family, simultaneously right beside the rest of their family and children. Such a form of living could thereby contribute to create a new social ecosystem in a previously uniform residential area. In the best of cases a micro-house could satisfy the desire that many single people have to own their own home in a beautiful residential area, without entailing the unreasonable property cost or an unnecessarily large floor area.

People love the idea of the «tiny home». There is something archetypal about a tiny, tastefully designed house that moves something within most of us. The micro-house represents in many ways a search for the essential in a home and in life in general: a home that contains only what is necessary, where resources are used on quality rather than quantity, and in which a simple, mindful lifestyle can unfold. Christopher Alexander identifies a small house for one person as a pattern in his iconic book «A Pattern Language». He writes: «The housing market contains few houses or apartments specifically built for one person. Most often men and women who choose to live alone, live in larger houses and apartments, originally built for two people or families. And yet for one person these larger places are most often uncompact, unwieldy, hard to live in, hard to look after. Most important of all, they do not allow a person to develop a sense of self-sufficiency, simplicity, compactness, and economy in his or her own life.» (2) This observation captures the important desire that many have to live in a small home that is reasonable, personal and adapted to one’s own actual needs, and which supports the further spiritual need for self-actualization and personal mastery.

There exists a variety of micro-houses on the housing market already. Between 2019 and 2021 I rented a small annex on Sportsveien in Fredrikstad. This house is a perfect example of what I am talking about: despite a cramped site with a lot of exposed bedrock, the little house with a floor area of just 52 m2 lies comfortably in the terrain behind a larger single-family home where it shares a common entrance with the primary house. The owners told me that it had originally been used as a hair salon before it was converted into a small rental dwelling. The house consists of a small bathroom, kitchen, bedroom and living room, in addition to a veranda. It was a perfect home for a young person early in his career without a family, and it made it possible for me to live near the city centre in an established residential area and feel like I had my own little house in the city.

Architectural quality will of course be a decisive factor for a successful micro-house. People have a tendency to have less of an affinity for densification of existing residential areas, and for good reason: proposals for densification far too often entail large, new multi-family houses with many levels where as many new dwellings as possible are crammed onto tiny, separated sites close to existing single-family houses with a clear commercial intention and little consideration for the architectural whole in the near-environment. I imagine a different type of densification with quality, where unique small homes well adapted to existing buildings make a positive impression on the surroundings while the housing market receives a new type of home which appeals to a variety of different buyers. It will be most important to evaluate how a micro-house actually fits functionally and aesthetically in to an existing context. Here there is a lot of inspiration to be found in existing Japanese cities, where one can find an astonishing diversity of creative, small free-standing homes which together form playful, dense city environments with many of the social qualities which normally are considered to be «urban».

Objections to the micro-house come perhaps from the sustainability perspective. What about energy and resource efficiency in such a way of living? There is no doubt that a free-standing home entails increased resource and energy consumption per capita compared to a similar home that shares external walls, a roof or a floor with others in a block, if one considers just the material and energy consumption and all other factors are kept equal. This does not say anything though about what type of materials or energy are consumed, nor which other positive effects are created. There are always other factors that need to be considered in addition to optimization of resource and energy use, not least wholistic environmental quality. For many years we have optimised for economic cost and profits for developers before everything else, especially to the detriment of beauty and inspiration (recent grassroots-movements such as the Norwegian «Arkitekturopprøret» and the NRK series «Ugly?» indicate that a lot of people out there are quite dissatisfied with the aesthetic quality of their environments). There are also many unique advantages inherent to small, free-standing houses: the modest size makes it possible to avoid completely the use of energy intensive materials such as concrete and steel (also in foundations), and to an increasing degree a micro-house can be built with bio-based materials. They can make use of small-scale energy solutions for heating, especially pellet ovens with a water mantle which consume bio-based energy sources. With creative solutions like green roofs and walls, it often becomes possible to replace the house’s footprint on the earth, especially where they replace previous areas covered by lawn.

A second reason that the micro-house has not made much of a breakthrough in existing residential areas is that they often come into conflict with existing laws. This is no surprise; most good ideas are illegal in some way. If one wishes to build a slightly larger micro-house, it could be necessary to apply for more exceptions from the permissible level of exploitation on a site or the necessary distance to the site boundary. Micro-houses must of course be designed and placed in accordance with fire prevention regulations also, which can be a challenge in certain situations. If a micro-house is intended to be built and sold, site ownership also becomes a problem which I myself have met when I have without luck searched for a site on which to build my own micro-house recently: it is nearly economically impossible to find a small site for a micro-house in a larger city if it is to be bought or separated formally. I have limited knowledge on residential law, but I am somewhat optimistic that the regulations could be adapted to this way of living in some way, especially if exceptions from applicable regulations are evaluated in concrete cases according to form, documented good solutions and actual impact rather than on the basis of abstract numbers.

I do not at all claim that the micro-house should replace the rental apartment in an addition, the renovated basement or the small apartment in an apartment block somewhere else. It is though a typology which can become a popular part of the common housing effort which we should see a lot more of, not least in a country where everything is uniquely set up in its favour. Norwegian residential construction has for a long time followed the principle of «higher, denser and cheaper production». The apartments that are produced have as a rule incredibly bland architectural quality: they are more often than not unfortunate examples of so-called «developer chic», where the typical boxes are stacked up and clad on the outside with the typical balconies between the typical contrasting materials, and the plate over the parking basement in between is clad with the standard playground equipment and the typical meagre bushes. Inside we see the typical generic plan solutions, where the building code is used in practice to generate minimal solutions which offer the highest number of «units» with the smallest number of square meters without any slightest possibility for a meaningful spatial experience or personal expression. These are homes that are built specifically to be sold to unknown users for the highest possible price on an abstract market. When many new homes must be built in the future, we have an acute need for an alternative to the tiny sleeping containers in large, generic complexes which can fit well into the countless existing residential areas and which simultaneously offers alternative architectural qualities that reflect the personality and life situation of the unique inhabitant.

The micro-house has great potential to become a unique way of living that offers qualities that are completely lacking in common apartment construction: personality, customized spaces and identity. Outhouses of varying types were an indelible part of the traditional Norwegian farm (Nor. tun). There are many sites for single-family houses here that could beneficially be further developed as a type of «tun», where more people can live together in beautiful small houses in flourishing gardens. Why do we not build more outhouses that people can live in, such that existing residential areas could begin to function more as a productive social and ecological ecosystem to the benefit of all?

Mikrohuset - En framtidig alternativ boform?

Regjeringen har satt som mål å bygge 130 000 nye boliger innen 2030. I kontrast til fortidens behov må mange av disse boligene bli mindre på størrelse og særlig egnet for en økende del husholdninger som består av én person. I en nylig artikkel «Boligkrisen kan løses i byggefeltet» i tidsskriftet Arkitektur (Nr. 3-2025), argumenterer Camilla Moneta for at mesteparten av disse nye boligene kunne bli etablert i eksisterende boligområder gjennom renoveringer, utvidelser og transformasjoner av eksisterende eneboliger. Hun har helt rett: eneboligen er en undervurdert typologi som byr på spesielle muligheter for fleksible nye boformer når man tillater seg å utfordre sedvanen om at et frittliggende hus i en hage må inneholde bare én bolig til én familie.

I tillegg til transformering av eksisterende eneboliger, har jeg lyst til å rette oppmerksomhet mot rommene mellom husene. Mikrohuset er en typologi som kan bli en høyaktuell del av boligsatsingen i tida som kommer. Det er 1,3 millioner eneboliger i Norge, som betyr også at det er minst 1,3 millioner eneboligtomter. Mange av disse tomtene er store (langt i overkant av 1000 m2) og har tomme restarealer som er dårlig utnyttet. På disse ubrukte arealene kunne det oppføres en liten, frittstående bolig med kreative, stedstilpassede romløsninger. Det kan være snakk om å bygge på en del av en ubrukt gressplen, rett i tomtegrensen som en beboelig, konstruert del av en hekk, på et areal som er avsatt til en frittliggende garasje, på en del av en gammel terrasse, og mye annet.

Direktoratet for byggkvalitet definerer et mikrohus som «en frittliggende boligbygning inntil 30 m2 BRA med én boenhet. Mikrohuset kan kun ha én etasje uten kjeller og må ikke på noe punkt overstige en høyde på 4,5 m over bakken.» (1) Denne definisjonen er uten tvil påvirket av den såkalte «tiny house movement», som var særlig populær i utlandet tidlig i 2020-årene og som fikk mye oppmerksomhet gjennom YouTube-kanaler såsom «Living Big in a Tiny House» og «Exploring Alternatives». Konseptet består av en liten bolig i beskjeden størrelse på en tilhenger med hjul, slik at huset ikke nødvendigvis må stå fast og kunne følge eieren videre til andre steder gjennom livet. En visjon om en enkel bolig som muliggjør en friere, minimalistisk livsstil som ikke er bundet fast ved ett sted i en storby (eller ved et gigantisk boliglån) er akkurat en viktig del av motivasjonen bak. Det er mange herlige utførte eksempel overalt i verden, som viser fram en utrolig rikdom av innovative rom- og tekniske løsninger og som har gitt mange som resonnerer med konseptet og ønsker seg noe annerledes muligheten til å eie sin egen unike bolig. Det mest kjente eksempelet her hjemme er Norske Mikrohus, som produserer små flyttbare hus på tilhenger mellom 15 og 30 m2 BRA på størrelse. Konseptet har derimot ikke fått noe stort gjennomslag, særlig i byene. Den tydelige ulempen med å bevare muligheten for bevegelighet er at huset får strenge begrensninger på lengde og bredde, inklusive konstruksjonsareal. Det blir ofte en problematisk kostnad å knytte disse boligene opp til vann- og avløp hvis de ikke er tenkt å stå permanent på en tomt, i tillegg til alle de arkitektoniske ulempene som følger av hus som fort kan gi inntrykk av midlertidige trailere i en hage.

Mikrohuset sånn som jeg ønsker å forstå det kan derimot også bli større, mer fleksibelt og mer permanent: jeg ser for meg små, kreative boliger på inntil ca. 100 m2 BRA på det meste, kanskje også i flere etasjer eller til flere personer, slik at begrepet omfatter i tillegg anneks og små uthus som gir flere bruksmuligheter og mer romlig fleksibilitet. Det ligger veldig mye uutnyttet potensiale i slike mikrohus, der en unik ny bolig utformes og plasseres på en eksisterende eneboligtomt med skreddersydde løsninger som drar nytte av eksisterende vann- og avløpsinfrastruktur, beliggenhet, eksisterende tomtekvaliteter og sosiale kretser.

I motsetning til vareproduksjon, logistikk eller informasjonsteknologi er det underlig at boligbyggingen ikke har sett noen merkbar innovasjon gjennom årene. Boliger bygges hovedsakelig én om gangen fortsatt, på stedet, eksponert for været og skiftende arbeidsforhold. Så langt er det ikke et foretak som har lyktes i å skape boligbyggingens tilsvar til iPhone eller Ford model-T: et nøyaktig, prefabrikkert byggesystem som kunne utnytte skalaøkonomier og som folk faktisk har lyst til å bo i. Det har vært mange ulike forsøk til å sette små, prefabrikkerte mikrohus på markedet, både i utlandet og lokalt. USA har kanskje kommet lengst, der mikrohuset har fått en del utbredelse under navnet «Accessory Dwelling Unit» (ADU), ikke minst i de større byene som Los Angeles. Prefabrikasjon kunne bli sett her ikke som en universell løsning, men heller som en gruppe verktøy som kan bli satt sammen for å bygge raskt, enkelt, og med høy kvalitet på mange ulike og personlige måter. I beste fall kunne tomteeierne også bidra selve til en del av utførelsen for å sikre at ressurser utnyttes på en effektiv måte og at det dannes eierskap til både stedet og resultatet. Det er behov for et nytt, revidert «Case-study house»-prosjekt for vår tid, der det utforskes hvordan nye teknologiske midler kunne bli brukt til å optimalisere produksjonen av en rekke varianter og løsninger for små boliger som er tilpasset tettere økonomier og langt mer usikre og uforutsigbare moderne livsforhold.

Mikrohuset byr på muligheten for fleksible boformer som ikke finnes i utgangspunktet på en vanlig stor eneboligtomt i et byggefelt som inneholder bare én boenhet. Et mikrohus kunne leies ut til unge mennesker, studenter eller eldre folk som bor alene. I en periode kunne det bli en privat utvidelse av en husholdning til en voksende tenåring, eller en ny del av en generasjonsbolig. Det kunne bli mulig for foreldre eller besteforeldre å flytte inn og bo privat på tomten til familien sin, og samtidig rett i nærheten av resten av familien og barna. En slik boform kunne dermed bidra til å skape et nytt sosialt økosystem i tidligere ensartede boligfelt. I beste fall kunne et mikrohus tilfredstille ønsket som mange enslige har om å eie sitt eget hus i et flott boligområde, uten å medføre den urimelige tomtekostnaden eller et unødvendig stort areal.

Folk elsker idéen om «the tiny house». Det er noe arketypisk om et lite, pent utformet hus som berører noe inne i de fleste av oss. Mikrohuset representerer på mange måter en søken etter det essensielle i en bolig og i livet generelt: et hjem som inneholder bare det nødvendige, der midler brukes på kvalitet heller enn på størrelse, og der en enkel, bevisst livsstil kan utfolde seg. Christopher Alexander identifiserer et lite hus til én person som eget mønster i sin ikoniske bok «A Pattern Language». Han skriver: «The housing market contains few houses or apartments specifically built for one person. Most often men and women who choose to live alone, live in larger houses and apartments, originally built for two people or families. And yet for one person these larger places are most often uncompact, unwieldy, hard to live in, hard to look after. Most important of all, they do not allow a person to develop a sense of self-sufficiency, simplicity, compactness, and economy in his or her own life.» (2) Denne observasjonen fanger opp det viktige ønsket som veldig mange har om å kunne bo i en liten bolig som er rimelig, personlig og tilpasset sine egne faktiske behov, og som understøtter det videre åndelige behovet for selvforsyning og personlig mestring.

Det eksisterer en del mikrohus på markedet i byene allerede. Mellom 2019 og 2021 leide jeg et lite anneks på Sportsveien i Fredrikstad. Dette huset er et perfekt eksempel på det som jeg snakker om: til tross for en trang tomt med mye fjell i dagen, ligger det lille huset på 52 m2 BRA pent i terrenget bak en større enebolig på tomten der det deler en felles inngangsplass med hovedhuset. Eierne fortalte meg at det hadde opprinnelig blitt brukt til en hårsalong før den blei konvertert til en liten leilighet. Huset består av et lite bad, kjøkken, soverom og stue, i tillegg til veranda. Det var en perfekt bolig for et ungt menneske tidlig i karrieren uten familie, og gjorde det mulig for meg å bo sentrumsnært i et etablert eneboligområde og føle meg som om jeg hadde mitt eget lille hus i byen.

Arkitektonisk kvalitet blir naturligvis en avgjørende faktor for et vellykket mikrohus. Folk har tendens til å ha mindre affinitet for fortetting i eksisterende boligområder, og med god grunn: forslag til fortetting medfører alt for ofte store, nye flermannsboliger i flere etasjer der flest mulig nye boliger blir klemt inn på kjempesmå, fradelte tomter tett på eksisterende eneboliger med et tydelig kommersielt hensyn bak og lite hensyn til den arkitektoniske helheten i nærområdet. Jeg ser for meg en annen type fortetting med kvalitet, der unike små boligløsninger passer godt inn i eksisterende bebyggelse og setter et positivt preg på omgivelsene, samtidig som boligmarkedet får en ny type bolig som appellerer til mange forskjellige folkegrupper. Det blir viktigst å vurdere hvordan et mikrohus faktisk passer funksjonelt inn i en spesifikk sammenheng. Her er det mye inspirasjon å hente blant annet fra større japanske byer, der man kan finne et utrolig mangfold av kreative små frittstående boliger som danner til sammen lekne, tette bymiljøer med mange av de sosiale kvalitetene som gjerne beskrives som «urbane».

Innvendinger mot mikrohuset kommer kanskje fra bærekraftsperspektivet. Hva med energi- og ressurseffektivitet i en slik boform? Det er ikke noe tvil om at en frittliggende bolig medfører økt ressurs- og energiforbruk per beboer sammenliknet med en liknende bolig som deler yttervegger, tak og gulv med andre i en blokk, hvis kun materiale- og energiforbruk tas med i regningen og alle andre faktorer holdes like. Dette sier derimot ingenting om hverken hva slags materialer og energi som forbrukes, eller hvilke andre positive virkninger blir skapt. Det er alltid andre hensyn som må tas i betraktning i tillegg til optimalisering av ressurs- og energibruk, ikke minst helhetlig miljøkvalitet. I mange år har vi optimalisert for økonomisk kostnad og gevinster for utbyggere foran alt annet, særlig på bekostning av skjønnhet og inspirasjon (nylige bevegelser såsom Arkitekturopprøret og NRK sin serie «Stygt?» vitner godt om det at mange er misfornøyd med de estetiske kvalitetene i sitt bygde miljø). Det er også mange unike iboende økologiske fordeler med små, frittliggende hus: den beskjedne størrelsen gjør det mulig å unngå fullstendig bruk av energikrevende materialer såsom betong og stål (også i fundament), og i økende grad kan små boliger bygges helt med biobaserte materialer. De kan dra nytte av småskalige energiløsninger til oppvarming, særlig pelletsovner med vannkappe som forbruker biobaserte energikilder. Med kreative løsninger såsom grønne vegger og tak blir det ofte mulig å erstatte mye av husets fotavtrykk på jorda, særlig der det erstatter et tidligere plenareal.

En annen grunn til at mikrohuset ikke har fått så mye gjennomslag i eksisterende boligområder er at det ofte kommer i konflikt med eksisterende regelverk. Det er ingen overraskelse; de fleste gode ideer er i strid med gjeldende lover på noen måte. Hvis det er snakk om å oppføre litt større mikrohus, kan det hende at det blir behov for flere dispensasjonssøknader fra tillatt grad av utnytting eller nødvendig avstand til eiendomsgrenser. Mikrohus må naturligvis prosjekteres og plasseres med spesielt hensyn til brannkrav også, som kan bli vanskelig i noen situasjoner. Når det gjelder mikrohus som skal oppføres til salg, blir tomteeierskap også en svær utfordring som jeg selv har støtt på når jeg har lett uten hell etter en tomt til min egen mikrohusidé de siste årene: det er nesten økonomisk umulig å få tak i en liten tomt til et mikrohus i en større by hvis den skal kjøpes og fradeles formelt. Jeg har begrenset fagkunnskap om eiendomsrett, men jeg er derimot optimistisk om at regelverket kunne tilpasses til denne boformen på noen måte, særlig hvis unntak fra gjeldende reguleringsplaner vurderes i konkrete tilfeller etter form, dokumenterte gode løsninger og faktisk virkning heller enn på grunnlag av abstrakte tall.

Jeg mener på ingen måte at mikrohuset skal fortrinnsvis erstatte utleiedelen i et tilbygg, den renoverte underetasjen eller den lille leiligheten i en høy boligblokk andre steder. Det er derimot en typologi som kan bli en populær ny del av den felles boligsatsingen som vi burde se mye mer av, ikke minst i et land der alt ligger unikt til rette for det. Norsk boligbygging har lenge fulgt prinsippet om «høyere, tettere og billigere produksjon». Leilighetene som produseres har som regel svært intetsigende arkitektonisk kvalitet: de er oftere enn ikke uheldige eksempel på såkalt «developer chic», der de typiske betongkassene stables opp og kles utvendig med de typiske balkongene mellom de typiske kontrastfeltene, og lokket over parkeringskjelleren i mellom kles med standard lekeplassutstyr og de typiske vesle buskene. Inne ser vi de typiske generiske planløsningene, der TEK17 blir brukt i praksis som en utformingsparameter til å generere minimumsløsninger som gir flest mulige «enheter» med færrest mulige kvadratmeter uten noen som helst mulighet for en meningsfylt romlig opplevelse eller personlig særpreg. Dette er boliger bygd spesifikt for å kunne selges til ukjente brukere på høyest mulig pris på et abstrakt marked. Når mange nye boliger skal bygges framover har vi akutt behov for et alternativ til bittesmå sovecontainere i store, generiske komplekser, som både kan passe godt inn i de utallige eksisterende boligfeltene og som samtidig byr på andre arkitektoniske kvaliteter som gjenspeiler personligheten og livssituasjonen til den unike beboeren.

Mikrohuset har stort potensiale til å bli en unik boform som byr på kvaliteter som mangler helt i det alminnelige leilighetsbyggeriet: personlighet, spesialtilpassede rom og identitet. Uthus av forskjellige slag var en uadskillelig del av det tradisjonelle norske tun. Det er mange eneboligtomter i landet som kunne med fordel bli utviklet videre som et slags tun, der flere kan bo sammen i vakre små hus blant opparbeidete hager. Hvorfor bygger vi ikke flere uthus som folk kan bo i, slik at eksisterende boligområder kan begynne å fungere mer som et produktivt sosialt og økologisk økosystem til nytte for alle?

Norway / 0380 Oslo / +47 45 63 79 04

ivan@adamic.no