Designing beauty in the built environment

Beauty and ugliness in the constructed world

The built environment is a constructed habitat, the result of the modification of original material resources into a spatial organization that is intended to support human existence. When considered in this way, a city itself becomes a complex artefact of architecture. A constructed place is though not just a sort of sculpture that is meant to be visually perceived from somewhere on the outside, like an art object on a pedestal. It will be inhabited and lived in, and as a part of nature it constitutes an entire life-world. In this sense it can be said that the built environment has meaning, while its character allows other patterns of behaviour, interaction, communication and reciprocation to emerge.

An increasing number of people describe the urban environment that we have built for ourselves as «ugly». This is a somewhat overused term that lacks nuance, but it reflects the undeniable existence of a tangibly negative response that many have when asked to evaluate their surroundings. People have always created various places which for a variety of reasons become quite unappealing, but the ugliness of the human habitat appears to have grown more pervasive in recent decades. It all started perhaps with a critique of individual buildings that broke wholly from established tradition while masquerading under the banner of modern architecture, and for many it has expanded along with many other accompanying societal changes to encompass a variety of the environments of everyday life. While there will always be a certain amount of subjectivity in judgments of beauty, much of the built environment that has been constructed in recent times is indeed quite ugly.

The built environment as a reflection of culture

When we inhabit a place, we become exposed to all the various experiences and impressions which ultimately constitute the qualities of this environment. The character of these qualities are a direct reflection of the culture that spawned them. Culture can be defined as «a relative, organized system of shared meaning» (Coolen & Ozaki, 2004). The relationship between activities and place is cultural in its nature. Sometimes meaning is consciously created; in many cases it comes about unconsciously as a consequence of immersion in a given cultural context.

The cultural sphere commonly referred to as «western» is at the time of writing in a period of accelerated decline. I need not go into depth about the plethora of problems that we face in coming years: rising unemployment amongst young people, the proliferation of useless «AI-slop», unhinged corporate greed, collapsing birth rates and low marriage rates, bleak economic prospects, inflation, smartphone and media addiction, and much more. What is more relevant here is to observe how this decline also has become evident in the qualities of the contemporary built environment.

In theory, built forms are a physical manifestation of the wishes, motivations and feelings of individuals within a culture (Rapoport, 1969). In practice, most people today have very little direct control over the patterns that characterize the buildings and urban surroundings they live in, and are increasingly at the whim of impersonal cultural patterns that operate on a macro-scale beyond the influence of the individual. One might at best have the freedom to select some furniture or a surface material within a mortgaged apartment, but most people are otherwise forced to live most of their lives in standardized, generic dwellings which reflect a limited economic reality much more than they reflect personal tastes, needs or style. Many young people today have already given up on the commonly held dream of owning a personal home.

We live in a culture which has come to lack a coherent, common ideal or artistic narrative. The formal ideals of the Bauhaus, the modern movement’s overarching intention to improve the health of the individual through design and postmodernism’s attempt to correct the unintended consequences that followed are long behind us, and nothing else has emerged to fill the void. The contemporary built environment increasingly reflects a paucity of imagination, play and joy. Undoubtedly such a trend is the result of complex interactions between many variables, and has been many decades in the making. In the age of the Internet, things seem only to have become even more diluted and atomized. The recent smartphone revolution seems to have had an especially devastating effect, where we now are able at the touch of a screen to expose ourselves to more images of people and places from more parts of the world than we ever previously could have expected to see in a lifetime. It is odd that this exposure seems to be leading towards an even greater homogenization of culture, rather than offer broader inspiration from previously undiscoverable sources.

Late last century, a new movement called «critical regionalism» gained some popularity. The term was coined by Kenneth Frampton in 1983, in an attempt to critique the increasingly negative consequences of modernist design and establish a new sense of place. This approach intended to develop new built forms as a response to the traditions, needs and requirements of a specific climate, place and culture, a type of «return to the local». While it inspired many designers with its renewed focus on the qualities of specific places, it has not had much of a large-scale impact on the expression of our cities or culture. Perhaps the closest thing to a shared design movement that we have today is a focus on «sustainability», but this has become a woefully meaningless term, and even the imperative of improving the ecological state of the built environment through design has yet to give rise to a coherent form language, set of spatial ideals or shared expression. Adherents of sustainability often seem to be interested on the contrary in building as little as possible while reducing and restricting people’s lives and opportunities for expression as much as possible, without simultaneously proposing a creative alternative to modern consumption habits that offers any lasting aesthetic or experiential quality.

It can be argued that this lack of cultural coherence and depth has spread to all aspects of life. We need look only to modern automobiles for example, which have become dreadfully ugly objects (in addition to their overwhelmingly poor technical quality). Fashion has become just as inelegant. It is not uncommon today to see hordes of people that attempt to dress in exactly the same generic style, all in an attempt to look a certain way in photos taken on a smartphone to express their conformity to whatever happens to be trending at the moment on a given social media page.

Design will always be a reflection of culture, and it is apparent that contemporary design has lost much of its affective value.

The superficial illusion of the feature in the absence of depth

One the architects that I admire the most is Robin Boyd (1919-1971). Early as a student I stumbled across his book The Australian Ugliness (1960). In this work Boyd lays down a heavy critique of the prosaic environments that he experienced in mid-century urban Australia, and it resonated deeply with my own personal negative evaluation of the dreadfully boring environment I was stuck in at the time in western Canada. Boyd was especially opposed to a tendency that he called «featurism», where the foundational architectural patterns of an environment become subordinated to the accentuation of selected surface-level features, decorations and finishing materials. The featurists focus on the packaging, often in a deliberate attempt to ignore the paucity of what is being packaged underneath. A box is though a box at the end of the day, regardless of whether it is clad in a fancy surface material or left completely bare.

It is noteworthy that Boyd especially related the proliferation of featurism to existential insecurity. He believed that it was the adopted visual style of an ambivalent, uncertain population that was at odds with its surroundings, unsure of how to inhabit them, clinging to the edges of a continent and looking everywhere for answers but into its own interior. Here we find a metaphor for a refined culture, or the lack of it: when one does not have much going on on the inside, one tries to draw attention to superficial traits that can be stuck onto the outside to hide the absence of a high-quality idea. While blatant featurism is perhaps less common today (especially in Scandinavia), in many ways the pursuit of surface-level impressions continues to cover up the absence of any kind of developed style or ideal underneath much of what gets built. A lack of spatial and experiential depth is especially characteristic of the common residential market.

Featurism has been taking over fashion for a long time, largely as a response to the so-called «attention economy» of the times. We have all had a laugh at the impractical, outlandish clothes (if they can even be called as such) that are put on display in high-culture fashion shows. Here the fashion seems to be judged primarily on the basis of its ability to invoke a reaction from the public and increasingly to «go viral» on the Internet to generate attention, rather than on the basis of genuine quality or established design principles.

In addition to the lack of a common culture, it needs also be said that there is a significant number of accompanying practical problems which make the creation of beauty difficult today. I have long been a critic of prevailing economic conditions, which have as things stand made it a luxury of the economically wealthy to create a unique home in spatial terms. Within the city, architecture as a creative profession is increasingly dying: the majority of projects for new dwellings largely consist of the production of a standard 3d-model and coordination between large numbers of specialists and producers, where the only opportunity to display some real innovation or creativity might come in the choice of a facade cladding (as long as it is cheap and does not entail any need for maintenance, of course) on the outside of the generic, overly-optimized plan solutions that are stacked up to the limit on the inside. Many new residential complexes give the impression of walking around in an IFC-model in real life. The result is an aesthetic homogenization of much of the built environment that we experience, and as a consequence the homogenization of much of our daily lives.

It is interesting that Boyd believed in a type of «science of space enclosure» which he meant should be applied to the majority of the buildings in a city, and a more refined and elegant architectural art that would be reserved for a smaller, specific group of culturally important landmarks. To some extent, the modern built environment has in fact been produced according to this division. Most urban dwellings are constructed to the bare minimum, where minimal technical requirements in the local building code are used as upper design parameters to generate solutions which maximize the number of new dwellings on a given site while minimizing their spatial quality, leaving no room for variation or personality in their expression. Culture houses, stadiums, universities and other large scale monuments have on the other hand become the exclusive domain of large-scale international competitions, and while these projects undoubtedly offer increased creative possibilities in theory, we see that they result more often than not in solutions which seem gimmicky and strikingly out of place in the local landscape. Just like with modern fashion, the primary intention behind the proposals seems more often than not to be to generate attention and shock value, rather than create meaningful, timeless quality.

Creating beauty with a return to the fundamentals

What then is the future of design? It is interesting that there seems to be an increasing divide between the tastes of the general public and the solutions proposed by professional designers. Within established professional circles, the increasingly limited room for maneuver and the mediocre solutions that result tend to be justified with haughty references to things like «inherent potentialities», «processes of place creation» and other abstract theoretical terms which are often completely at odds with the immediate responses of the public to the outcomes. Many individuals’ experiences of the places that actually get built are overwhelmingly negative, and people often state preferences for much simpler, much more visually meaningful solutions.

In recent years there has been a renewal of interest for classical design in particular, as popularized in the Norwegian context for example by movements such as «Arkitekturopprøret». Personally I do not see a return to classical architecture to be either a useful or desirable «one size fits all» solution to the visual shortcomings of contemporary cities. While covering everything in classical motifs might help slightly to improve the aesthetic qualities of the environment on the surface, it seems to be an unimaginative, overly cautious approach which does little to recognise the endless potential of architecture to create meaningful experiences through the holistic design of space and form. In the worst of cases such preferences could just become a new type of featurism, where the same uninteresting spatial solutions inside are clad on the outside with classical details this time around instead of modern facade materials. Professional designers have though few effective means to combat such a meaningless response when the solutions that they propose themselves as an alternative are judged to be so unimpressive.

The increasing dissatisfaction with the qualities of the built environment goes in any case to prove that the archetype of the beautiful is still as necessary and desired as ever in human life to inspire, motivate and invoke joy. In spite of any attempts to suppress it, it will likely always remain central to the human experience. Regardless of how the design professions change in the future, the need for the conscious design of an environment to suit a given set of human needs will persist, including all the elements within it that help to create the spatial experience. Creating beauty must start with a focus on what actually makes a space desirable to dwell in, an understanding of the most basic fundamentals of design: form, order, material and space. The primary practical and intuitive skill of the designer is in my view to be able to combine these elements to create places that offer a beautiful impression, that contribute to solve all the material and spiritual problems that people have, and that people simply like to be in.

As usual I must mention here one of my deepest sources of personal inspiration, Christopher Alexander’s A Pattern Language (1978). In this large book, Alexander presents a series of architectural patterns which underlie many places that have proven themselves to have lasting quality throughout history. As a student, I quickly found a lot of interest in Alexander’s approach. The value consists not so much in his proposed method of building, but rather in the unusual search for the archetypal elements, the patterns, that are present at places that most people judge as beautiful. The basic patterns can take on an endless variety of local forms and expressions, all according to the specific needs and problems that apply at a given place and time. They are a useful starting point to gain insight into why some places have a more positive impression on us than others, and exactly what it is about them that makes them so meaningful and beautiful.

Alexander’s work tends to be erroneously associated with advocating a return to an overly traditional style, and I always find it important to emphasize one of the points that he makes in the book to address such a claim: the patterns have nothing specifically to do with a given style or time, and are not necessarily bound to tradition or classical design. The reason that many older, traditional places appeal to us more than modern ones has little to do with the fact that they are traditional, but rather quite simply because they solve the archetypal problems of our lives better than new places do. There is after all a reason that certain solutions are valued high enough to become a part of a tradition, rather than tried once and never repeated.

A sense of craft

Beautiful places tend to display a quality of craftsmanship - not just in their design, but also in the details and the material components of which they consist. Especially in relation to sustainability, it is important to integrate an understanding of resource flows and building ecology into spatial solutions.

Frampton (1992) argues that place and production must become intertwined to create the character which gives us our identity. He believes that it is impossible to separate character from the process of making. Much of the emptiness of modern life stems from an overwhelming focus on quantity over quality. In new construction we increasingly find generic spatial solutions, cheap materials, oppressively standardized proportions and a focus on abstract numbers which have little relevance for our spatial experiences, rather than an attempt to create a tangible impression of beauty. Recent developments in AI-technology threaten only to accelerate the proliferation of a shallow focus on speed and output over the personal quality of what is produced, and it is rather depressing to see many established design professionals so eager to outsource their thinking to impersonal algorithms just to get something done faster or to replace their own intellectual input. Computer-generated places will only further reduce the potential expression of craftsmanship in the surroundings, accelerate the ongoing regression to the mean, and lead to further alienation of the designer from future inhabitants and the future inhabitants from their daily surroundings.

The loss of craftsmanship is part of a much larger economic web which is unfortunately in no way completely under the control of a designer. I am myself largely uninterested in trying to propose a completely new societal system, but rather wish to emphasise the agency that a designer has even within existing rigid societal frameworks to influence how a building will be put together through its careful design. While compromises always need to be made, it is still possible to emphasise the details and tectonic logic of a solution, and to come up with beautiful solutions that simply make good sense.

A beautiful environment will express a quality of craft: the good old-fashioned, carefully considered design of a space, built for humans to live and thrive in. This is in no way a rejection of technology, but rather a conscious adaptation of technology to the overarching intended quality: beauty and craftsmanship in production. Well-crafted places are often times surprisingly simple, and they tend to invoke a sense of beauty in how they offer a direct expression of the connection between people and their environment.

A sense of play

People need much more play in their lives, especially adults. Most people tend to take life far too seriously, and have completely lost sight of the fundamentally playful nature of the universe. Our built environment should constantly invoke and remind us of the playful character which lives in ourselves. A certain beauty is likely to emerge as a result.

I am not sure when environmental design stopped being fun. Designing and building a habitat for people should first and foremost be a joyful thing! To build and create are basic human instincts, no less natural than the tendency of a bird to fly or a cheetah to run. The history of architecture demonstrates a stunning richness of meaningful spatial solutions that humans have found (often with relatively meagre means) to inhabit a landscape and organize life. How depressing it is to compare the qualities of generic urban dwellings of today with the serenity of the Japanese machiya-house or the optimism of Scandinavian «low and dense» settlements (tett-lav), ironically in a time where you would expect that unprecedented access to construction technology would make it easier and more efficient than ever to produce anything that we could imagine.

While it is obvious that technical, data-driven aspects of construction such as climate analysis and life-cycle analysis of materials matter and can be optimised, the design of a space should remain a playful, intuitive task. The intention should first and foremost be to create an environment that delights the senses, that expresses the endless creative nature of people and their unique personalities. A playful environment can raise our mood and help us come into contact with the ephemerality of our own existence. If it all dissolves, we might as well dance and enjoy ourselves as long as the music is being played. Why not create places that become a marvellous, playful background to our life experiences?

Judgments of beauty tend ultimately to be the result of a holistic impression rather than a detached, theoretical analysis of the components. Beauty in the built environment can be created by designers that have mastered the fundamentals, and that use them in a playful way with careful consideration of craftsmanship to create places that appeal to the shared archetypal elements of our existence. The formal design professions have been moving further and further away from these intentions in recent times, and it is high time that they return.

With the fall of the modernist world view late in the 1960s, the belief also collapsed that architecture could in a meaningful way improve the human condition. I fundamentally disagree. I believe that both a culture as a whole and the lives of all individuals within it can be considerably improved by the qualities of the architecture that it inhabits and the patterns of life that are made possible by these places. Beauty for me has always been found in the simple, meaningful things that need no other explanation other than that people enjoy them. With an increased focus on the practical, intuitive qualities that appeal to human beings, we can use contemporary technology and methods of production to create an infinite variety of constructed environments that deeply nourish the innate human need to exist in beautiful spaces.

Å utforme skjønnhet i det bygde miljøet

Skjønnhet og stygghet i den bygde verden

Det bygde miljøet er et konstruert leveområde, et resultat av å transformere opprinnelige materielle ressurser i en romlig organisering som har til hensikt å støtte menneskets tilværelse. Betraktet på denne måten blir en by i seg selv et komplisert arkitektonisk artefakt. Et bygd sted er derimot ikke bare en slags skulptur som skal betraktes visuelt fra et sted på utsiden, som et kunstobjekt på en pidestall. Det skal bli bebodd, og som en del av naturen utgjør det en hel livsverden. I denne forstand kan det sies at det bygde miljøet har mening, mens dens karakter tillater andre oppførselsmønster, interaksjoner, kommunikasjon og gjensidige forhold å vokse fram.

Et økende antall mennekser beskriver bymiljøet som vi har bygd til oss selve som «stygt». Dette er et ord som er blitt noe for vanlig å bruke, men det gjenspeiler at mange får en unektelig negativ reaksjon mot omgivelsene sine. Mennesker har alltid skapt forskjellige steder som av mange grunner er blitt ganske uattraktive, men styggheten i menneskets leveområde virker å ha blitt mer utbredt i løpet av de siste årtiene. Det hele begynte kanskje med en kritikk på enkelte bygninger som brøt helt med etablert tradisjon mens de maskerte seg under den moderne arkitekturens fane, og for mange har det utvidet seg sammen med en del andre medfølgende endringer i samfunnet til å omfatte et mangfold av miljøer der hverdagslivet utfolder seg. Til tross for at det alltid kommer til å eksisterende en viss grad av subjektivitet i skjønnhetsvurderinger, er mye av det nyere bygde miljøet ganske stygt.

Det bygde miljøet gjenspeiler kultur

Når vi bor på et sted, blir vi eksponert for alle de forskjellige opplevelsene og inntrykkene som til syvende og sist utgjør dette miljøets kvaliteter. Karakteren til disse kvalitetene gjenspeiler direkte kulturen som skapte dem. Kultur kan defineres som «et relativt, organisert meningssystem» (Coolen & Ozaki, 2004). Forholdet mellom aktiviteter og et sted er kulturelt i sin natur. Iblant blir mening skapt bevisst; i mange tilfeller blir den til på en ubevisst måte som en følge av å fordype seg i en gitt kulturell sammenheng.

Den kulturelle sfæren som gjerne blir beskrevet som «vestlig» befinner seg for tida i en skarp nedgangsperiode. Jeg trenger ikke forklare i dybde den store mengden av problem som vi står overfor i kommende år: økende arbeidsløshet blant unge, utbredelsen av nytteløs «AI-slop», utemmet korporativ gjerrighet, fallende fødselsrater og få nye ekteskap, dystre økonomiske utsikter, inflasjon, digital avhengighet og mye mer. Det er mer relevant her å betrakte hvordan denne nedgangen også har blitt åpenbar i samtidens bygde miljø.

I teorien er bygde former en åpenbaring av ønskene, motivasjonene og følelsene hos alle individ i en kultur (Rapport, 1969). I praksis har de fleste menneskene i dag liten påvirkningskraft på mønstrene som kjennetegner bygningen og de bygde omgivelsene som de lever i, og er i økende grad eksponert for upersonlige kulturelle mønster som opererer på en mye større skala utenfor livsverden til den enkelte. En får kanskje i beste fall velge ut noen møbler eller et overflatemateriale til en leilighet som en har kjøpt med boliglån, men ellers blir de fleste tvunget til å bo mesteparten av livene sine i standardiserte, generiske boliger som gjenspeiler en begrenset økonomisk virkelighet mye mer enn de gjenspeiler personlig smak, individuelle behov eller stil. Mange unge har i dag allerede gitt opp den vanlige drømmen om å noen gang kunne eie sin egen bolig.

Vi bor i en kultur som har kommet til å mangle et sammenhengende felles ideal eller kunstnarrativ. De formelle idealene i Bauhaus-bevegelsen, den moderne bevegelsens overordnete intensjon om å forbedre individets levekår gjennom design og postmodernismens forsøk til å rette de utilsiktede konsekvensene som fulgte ligger alle sammen langt bak oss, og ingenting nytt har vokset fram for å fylle tomrommet. Det moderne bygde miljøet gjenspeiler i økende grad en mangel på fantasi, lek og glede. Uten tvil er en slik tendens et resultat av komplekse interaksjoner mellom mange forhold, og har vært underveis i mange tiår. I internettets alder virker ting å ha blitt bare enda mer utvannet og atomisert. Den nylige smartmobilrevolusjonen virker å ha hatt en særlig ødeleggende påvirkning, siden vi nå kan ved å trykke på en skjerm bli eksponert for flere bilder av folk og steder fra alle deler av verden enn vi noen gang tidligere kunne ha forventet å se i løpet av ett liv. Det er merkelig at denne eksponeringen virker å føre oss mot en enda større homogenisering av kulturen, heller enn å by på breiere inspirasjon fra tidligere skjulte kilder.

Sent i det siste århundre fikk en ny bevegelse som blei kalt «kritisk regionalisme» litt popularitet. Betegnelsen blei skapt av Kenneth Frampton i 1983 i et forsøk til å kritisere de negative konsekvensene som fulgte modernistisk design og etablere en ny stedsans. Denne tilnærmingen hadde til hensikt å utvikle nye bygde former som et svar på tradisjonene og behovene som oppsto på et spesifikt sted i et gitt klimaområde og kultur, en slags «tilbakevending til det lokale». Den inspirerte mange designere med sitt fornyete fokus på unike stedskvaliteter, men fikk ingen stor påvirkning på uttrykket til byene våre eller kultur. Kanskje er det nærmeste vi kommer til en felles designbevegelse i dag et fokus på «bærekraft», men dette er blitt en sørgelig meningsløs betegnelse, og selv behovet for å forbedre det bygde miljøets økologiske tilstand gjennom design har enda ikke gitt opphav til et sammenhengende formspråk, romlige ideal eller felles uttrykk. Tilhengere av bærekraft virker tvert imot å bli opptatt av å bygge så lite som mulig, gjerne mens de begrenser menneskers liv og uttrykksmuligheter så mye som mulig uten å foreslå samtidig et alternativ til moderne forbruksmønster som kunne by på noen varig estetisk kvalitet eller opplevelse.

Det kan argumenteres at denne mangelen på kulturell sammenheng og dybde har spredt seg til alle element i livet. Vi trenger kun å se på moderne biler for eksempel, som er blitt forferdelig stygge objekt (i tillegg til deres overveldende dårlige tekniske kvalitet). Mote er blitt like uelegant. Det er ikke uvanlig i dag å se store mengder folk som tilstreber å kle seg ut i samme generisk stil, alt i et forsøk til å se ut på en viss måte i bilder som blir tatt på en smartmobil eller uttrykke sin tilhørighet til dagens trender slik som de blir presentert på sosiale medier.
Design kommer alltid til å gjenspeile kultur, og det er åpenbart at samtidens design har tapt mye av sin påvirkningskraft.

Pynt som overfladisk illusjon i fravær av dybde

Én av arkitektene som jeg beundrer mest er Robin Boyd (1919-1971). Tidlig som student støtte jeg på boka hans «The Australian Ugliness» (1960). I dette arbeidet legger Boyd fram en tung kritikk på de prosaiske omgivelsene som han opplevde på midten av århundret i byer i Australia, og den gav dyp gjenklang hos meg i min egen personlige negative vurdering av det forferdelig kjedelige miljøet som jeg satt fast i på det tidspunktet i den vestre delen av Canada. Boyd var særlig imot en tendens som han kalte for «featurism», der de grunnleggende arkitektoniske egenskapene i et miljø blir underordnet noen framhevet overfladisk pynt og små detaljer. De som fulgte featurism la vekt på omslaget, ofte i et tilsiktet forsøk til å skjule mangelen på ekte kvalitet i det som blei dekket over. En kasse er likevel en kasse i slutten av dagen, uansett om den blir kledd i et prangende overflatemateriale eller fortsatt blir eksponert.

Det er verdt å merke at Boyd knyttet utbredelsen av featurism spesifikt til eksistensiell usikkerhet. Han mente at den var den foretrukne stilen til en tvetydig, usikker befolkning som var i konflikt med omgivelsene sine, usikker på hvordan den burde bebo dem, som klamret seg fast til kantene på et kontinent og lette alle steder etter et svar enn i sitt eget indre. Her finner vi en metafor for en raffinert kultur, eller mangelen på den: når det ikke er mye som skjer på innsiden, prøver en å rette oppmerksomhet mot overfladiske trekk som kan klistres på utsida for å skjule mangelen på en idé med kvalitet. Featurism er noe mindre vanlig i dag (særlig i Skandinavia), men på mange måter fortsetter overfladisk pynt å bli brukt til å dekke over mangelen på noen form for bevisst stil eller ideal i mye av det som blir bygd. En mangel på romlig og opplevelsesmessig dybde er særlig kjennetegnende i det kommersielle boligmarkedet.

Featurism har holdt på å ta over mote i lang tid, i stor grad som et svar på tidenes såkalte «oppmerksomhetsøkonomi». Vi har alle ledd mot de upraktiske, rare klærne (hvis de engang kan kalles for klær) som vises fram i høykulturens moteforestillinger. Her virker moten å bli vurdert hovedsaklig på grunnlag av om den kan framkalle en reaksjon hos publikumet og i økende grad «gå viralt» på internettet for å generere oppmerksomhet, heller enn på grunnlag av ekte kvalitet eller etablerte designprinsipper.

I tillegg til mangelen på en felles kultur, må det nevnes at det finnes en del vesentlige praktiske problem som gjør det vanskelig å skape skjønnhet i dag. Jeg har lenge kritisert rådende økonomiske forhold, som har gjort det å skape et romlig unikt hjem til en luksus hos de rike. I byen holder arkitektur som et kreativt yrke på å då; de fleste nye boligprosjektene består stort sett av det å produsere en standard 3d-modell og å koordinere mellom et stort antall spesialister og produsenter, og den eneste muligheten for å vise fram noen ekte kreativitet eller innovasjon blir redusert til valget på et kledningsmateriale (så lenge som det er billig og ikke krever noe vedlikehold, selvfølgelig) på utsiden av generiske, overoptimaliserte planløsninger som stables opp til grensen på innsiden. Mange nye boligkomplekser gir inntrykket av å gå rundt i en IFC-model i virkeligheten. Resultatet er en estetisk homogenisering av mye av det bygde miljøet som vi opplever, og som en følge homogeniseringen av mye av hverdagslivet vårt.

Det er interessant at Boyd hadde tru på en slags «vitenskap om rom», som han mente burde brukes til å utforme mesteparten av bygningene i byen, og en mer utviklet og elegant byggekunst som skulle bli reservert for en mindre, spesifikk gruppe kulturelt viktige landemerker. Til en viss grad har det moderne bygde miljøet faktisk blitt bygd etter denne inndelingen. De fleste byboligene bygges til en lav minstestandard, der minstekravene i den lokale byggeforskriften blir brukt som øvre designperametre til å generere løsninger som maksimaliserer antall nye blir på en gitt tomt mens de minimaliserer deres romlige kvalitet, og der det ikke er noe rom igjen til variasjon eller personlighet i deres uttrykk. Kulturhus, stadioner, universitet og andre storskalige monument er på den andre sida blitt det eksklusive domenet til store internasjonale konkurranser, og selv om disse prosjektene byr uten tvil på økte kreative muligheter merker vi at de resulterer oftere enn ikke i løsninger som virker forseggjorte og påfallende malplasserte i det lokale landskapet. I likhet med den moderne moten virker intensjonen bak de fleste forslagene å være å generere oppmerksomhet og sjokkverdi, heller enn å skape meningsfylt, varig kvalitet.

Å skape skjønnhet ved å vende tilbake til de grunnleggende elementene

Hva da er fremtiden til design? Det er interessant at det virker oppstå et økende skille mellom smaken til allmennheten og løsningene som foreslås av profesjonelle designere. Innen designfagene blir det i økende grad begrensete handlingsrommet og de etterfølgende middelmådige løsningene gjerne berettiget med vidløftige henvisninger til ting såsom «iboende potensiale», «stedsutviklingsprosesser» og andre abstrakte teoretiske betegnelser som gjerne er helt på tvers av det videre publikumets umiddelbare reaksjoner til utfallene. Mange får overveldende negative opplevelser av stedene som faktisk blir bygd, og folk flest uttrykker gjerne preferanser for mye enklere, mye mer visuelt meningsfylte løsninger.

Nylig har det skjedd en fornyelse av interesse på klassisk design spesielt, som er blitt popularisert i den norske sammenhengen for eksempel av bevegelser såsom «Arkitekturopprøret». Personlig ser jeg ikke en tilbakevending til klassisk arkitektur til å være hverken en nyttig eller ønskelig «fasitløsning» på den moderne byens visuelle mangler. Selv om det å dekke alt med klassiske motiv hadde kanskje hjulpet litt til å forbedre miljøets estetiske kvaliteter på overflata, virker det å være en fantasiløs, overdrevent forsiktig tilnærming som gjør lite for å anerkjenne arkitekturens ubegrensete potensiale for å skape meningsfylte opplevelser gjennom helhetlig utforming av rom og form. I verste fall kunne slike preferanser bare bli en ny type «featurism», der de samme uinteressante romlige løsningene inne blir kledd utenpå med klassiske detaljer i denne runden istedenfor moderne fasadematerialer. Fagfolk har derimot få effektive midler til å stå imot et slikt meningsløst svar når løsningene som de selv foreslår som et alternativ vurderes som såpass uimponerende.

Den økende misnøyen med det bygde miljøets kvaliteter viser i alle fall at skjønnhet som arketype fortsatt er like nødvendig og ønsket som før i menneskelivet for å inspirere, motivere og framkalle glede. Til tross for alle forsøk til å dempe den, kommer den nok alltid til å beholde sin viktige plass i menneskets opplevelse. Uansett hvordan designfagene endrer seg framover vil behovet for bevisst utforming av et miljø til å løse et gitt sett med menneskelige behov alltid vedvare, deriblant alle element innenfor det som bidrar til den romlige opplevelsen. Det å skape skjønnhet må begynne med et fokus på det som faktisk gjør et rom ønskelig å bo i, en forståelse av de mest grunnleggende elementene i design: form, orden, materiale og rom. Designerens primære praktiske og intuitive ferdighet er etter min mening å kunne å sette disse elementene sammen for å skape rom som gir et vakkert inntrykk, som bidrar til å løse alle de materielle og åndelige problemene som mennesker har, og som folk trives helt enkelt i.

Som vanlig er jeg nødt til å nevne her en av mine største personlige inspirasjonskilder, Christopher Alexander sin bok «A Pattern Language» (1978). I denne store boka legger Alexander fram en rekke arkitektoniske mønster som ligger bak mange steder som har vist seg å ha en varig kvalitet gjennom historien. Som student fant jeg fort mye interesse i Alexander sin tilnærming. Verdien ligger ikke så mye i hans foreslåtte byggeprosess, men heller i hans uvanlige søken etter de arketypiske elementene, mønstrene, som finnes på stedene som folk vurderer som vakre. De grunnleggende mønstrene kan ta på seg et ubegrenset mangfold av lokale former og uttrykk, alt etter de spesifikke behovene og problemene som gjelder på et spesifikt sted og tidspunkt. De utgjør et nyttig utgangspunkt for å forstå hvorfor visse steder har et mer positivt inntrykk på oss sammenliknet med andre, og hva det egentlig er om dem som gjør dem såpass meningsfulle og vakre.

Alexander sitt arbeidet blir gjerne feilaktig knyttet til det å forfekte en tilbakevending til en overdrevent tradisjonell stil, og jeg synes alltid at det er viktig å framheve ett av poengene som han gjør i boka for å ta opp en slik påstand: mønstrene har ingenting i seg selv å gjøre med en gitt stil eller tid, og er ikke nødvendigvis bundet til klassisk design. Grunnen til at mange eldre, tradisjonelle steder appellerer til oss foran moderne steder har lite å gjøre med det faktum at de er tradisjonelle, men er heller fordi at de løser de arketypiske problemene i livene våre mye bedre enn nye steder. Det er til syvende og sist en grunn til at visse løsninger blir gjentatt og vurdert høyt nok til å bli en tradisjon, heller enn de som blir prøvd en gang og aldri igjen.

En sans for håndverk

Vakre steder har en tendens til å vise en kvalitet i håndverk - ikke bare i deres utforming, men også i detaljene og de materialle delene som de består av. Særlig i forhold til bærekraft er det viktig å integrere en forståelse av ressursflyter og bygningsøkologi i romlige løsninger.

Frampton (1992) argumenterer for at sted og produksjon må flettes sammen for å skape karakteren som gir oss identiteten vår. Han mener at det er umulig å skille karakter fra skapelsesprosessen. Mye av tomheten i det moderne livet staver av et overveldende fokus på mengde foran kvalitet. I nybygg vi finner i økende grad generiske romlige løsninger, billige materialer, undertrykkende standardiserte proporsjoner og et fokus på abstrakte tall som har liten relevans for våre romlige opplevelser, heller enn et forsøk til å skape et påfallende inntrykk av skjønnhet. Den nylige utviklingen på KI-teknologi truer bare å akselerere utbredelsen av et grunt fokus på effektivitet og produksjon foran den personlige kvaliteten i det som blir produsert, og det er ganske deprimerende å se så mange fagfolk så ivrige til å gi tenkningen sin over til upersonlige algoritmer bare for å få noe gjort raskere. Steder som genereres av datamaskiner kommer bare til å redusere videre håndverkets mulige uttrykk i omgivelsene, akselerere den pågående nedgangen mot middelverdien, og føre til videre fremmedgjøring av designeren fra framtidige beboere og de framtidige beboerne fra sine hverdagsomgivelser.

Tapet på håndverk er en del av et mye større økonomisk nett som er dessverre på ingen måte helt i designerens regi. Jeg er selv stort sett uinteressert i å foreslå et helt nytt samfunnssystem, men ønsker heller å trekke fram påvirkningskraften som en designer har gjennom forsiktig, bevisst utforming for å påvirke hvordan en bygning blir satt sammen, selv innenfor rigide eksisterende sosiale rammer. Selv om kompromisser alltid må gjøres, er det fortsatt mulig å trekke fram detaljer og tektonisk logikk for å skape vakre løsninger som er helt enkelt fornuftige.

Et vakkert miljø vil uttrykke en kvalitet om håndverk: den gode gamle omsorgsfulle utformingen av et rom, bygd for mennesker å bo og trives i. Dette er på ingen måte en avvisning av teknologi, men heller en bevisst tilpasning av teknologiske midler til en overordnet intensjon om skjønnhet og håndverk i produksjon. Vellagde steder er ofte overraskende enkle, og de har en tendens til å framkalle en sans for skjønnhet når de uttrykker et direkte forhold mellom et folk og sitt miljø.

En sans for lek

Folk har behov for å leke mye mer i livet, særlig voksne. Mange tar livet alt for seriøst, og har helt mistet synet på universets grunnleggende lekne natur. Vårt bygde miljø burde stadig framkalle og minne oss på den lekne karakteren som bor også i oss. En viss skjønnhet vil sannsynligvis vokse fram som følge.

Jeg er ikke sikker på når miljødesign sluttet å være gøy. Det å utforme og bygge et leveområde til mennesker burde først og fremst være noe gledelig! Å bygge og skape er grunnleggende menneskelige instinkter, ikke mindre naturlig enn en fugl sin tendens til å flyve eller en katt å løpe. Arkitekturens historie viser en utrolig rikhet av meningsfylte romlige løsninger som mennesker har funnet (gjerne med ganske knappe midler) på å bo i et landskap og organisere livet. Så deprimerende det er å sammenlikne generiske byboligers kvaliteter i dag med roa i det japanske machiya-huset, eller med optimismen i skandinaviske tette-lave boligområder, ironisk nok i en tidsperiode der en kunne forvente at enestående tilgang til byggeteknikk skulle gjøre det enklere og mer effektivt enn noen sinne å produsere noe som helst som vi kan forestille oss.

Selv om det er åpenbart at tekniske, datadrevne aspekter av en byggeprosess såsom klimaanalyser og livsløpsanalyser av materialer spiller en rolle og kan bli optimalisert, burde utformingen av et rom bli en leken, intuitiv oppgave. Intensjonen burde først og fremst være å skape et miljø som er en glede for sansene, som uttrykker menneskets ubegrensete kreative natur og unike personlighet. Et lekent miljø kan heve humøret vårt og hjelpe oss komme i kontakt med flyktigheten i vår egen tilværelse. Hvis alt løser seg opp, kan vi like gjerne danse og ha gøy mens musikken spilles av. Hvorfor ikke skape steder som blir en fantastisk, leken bakgrunn til våre livsopplevelser?

Vurdereringer på skjønnhet har en tendens til å bli resultatet av et helhetlig inntrykk heller enn av en oppstykket, teoretisk analyse på komponentene. Skjønnhet i det bygde miljøet kan bli skapt av designere som har mestret de grunnleggende aspektene, og som bruker dem på en leken måte med nøye vurdering av håndverk til å skape steder som appellerer til de felles arketypiske elementene i tilværelsen. Designfagene har beveget seg lengre og lengre vekk fra disse intensjonene i det siste, og det er på tide at de vender seg tilbake mot dem.

Med det modernistiske verdensbildets fall sent på 1960-tallet forsvant også trua på at arkitekturen kunne på en meningsfull måte forbedre menneskets tilstand. Jeg er helt uenig. Jeg mener at både en kultur i sin helhet og livene til alle de enkelte menneskene i den kan bli vesentlig forbedret av kvalitetene i arkitekturen som den bor i og av livsmønstrene som disse stedene gjør mulig. Skjønnhet for meg har alltid handlet om de enkle, meningsfulle tingene som trenger ingen annen forklaring annet enn at folk er glad i dem. Med et økt fokus på de praktiske, intuitive kvalitetene som appellerer til mennesker, kan vi bruke vår tids teknologiske metoder for å skape et ubegrenset mangfold bygde miljøer som nærer djupt det iboende menneskelige behovet å bo på vakre steder.

Norway / 0380 Oslo / +47 45 63 79 04

ivan@adamic.no