Regjeringen har satt som mål å bygge 130 000 nye boliger innen 2030. I kontrast til fortidens behov må mange av disse boligene bli mindre på størrelse og særlig egnet for en økende del husholdninger som består av én person. I en nylig artikkel «Boligkrisen kan løses i byggefeltet» i tidsskriftet Arkitektur (Nr. 3-2025), argumenterer Camilla Moneta for at mesteparten av disse nye boligene kunne bli etablert i eksisterende boligområder gjennom renoveringer, utvidelser og transformasjoner av eksisterende eneboliger. Hun har helt rett: eneboligen er en undervurdert typologi som byr på spesielle muligheter for fleksible nye boformer når man tillater seg å utfordre sedvanen om at et frittliggende hus i en hage må inneholde bare én bolig til én familie.
I tillegg til transformering av eksisterende eneboliger, har jeg lyst til å rette oppmerksomhet mot rommene mellom husene. Mikrohuset er en typologi som kan bli en høyaktuell del av boligsatsingen i tida som kommer. Det er 1,3 millioner eneboliger i Norge, som betyr også at det er minst 1,3 millioner eneboligtomter. Mange av disse tomtene er store (langt i overkant av 1000 m2) og har tomme restarealer som er dårlig utnyttet. På disse ubrukte arealene kunne det oppføres en liten, frittstående bolig med kreative, stedstilpassede romløsninger. Det kan være snakk om å bygge på en del av en ubrukt gressplen, rett i tomtegrensen som en beboelig, konstruert del av en hekk, på et areal som er avsatt til en frittliggende garasje, på en del av en gammel terrasse, og mye annet.
Direktoratet for byggkvalitet definerer et mikrohus som «en frittliggende boligbygning inntil 30 m2 BRA med én boenhet. Mikrohuset kan kun ha én etasje uten kjeller og må ikke på noe punkt overstige en høyde på 4,5 m over bakken.» (1) Denne definisjonen er uten tvil påvirket av den såkalte «tiny house movement», som var særlig populær i utlandet tidlig i 2020-årene og som fikk mye oppmerksomhet gjennom YouTube-kanaler såsom «Living Big in a Tiny House» og «Exploring Alternatives». Konseptet består av en liten bolig i beskjeden størrelse på en tilhenger med hjul, slik at huset ikke nødvendigvis må stå fast og kunne følge eieren videre til andre steder gjennom livet. En visjon om en enkel bolig som muliggjør en friere, minimalistisk livsstil som ikke er bundet fast ved ett sted i en storby (eller ved et gigantisk boliglån) er akkurat en viktig del av motivasjonen bak. Det er mange herlige utførte eksempel overalt i verden, som viser fram en utrolig rikdom av innovative rom- og tekniske løsninger og som har gitt mange som resonnerer med konseptet og ønsker seg noe annerledes muligheten til å eie sin egen unike bolig. Det mest kjente eksempelet her hjemme er Norske Mikrohus, som produserer små flyttbare hus på tilhenger mellom 15 og 30 m2 BRA på størrelse. Konseptet har derimot ikke fått noe stort gjennomslag, særlig i byene. Den tydelige ulempen med å bevare muligheten for bevegelighet er at huset får strenge begrensninger på lengde og bredde, inklusive konstruksjonsareal. Det blir ofte en problematisk kostnad å knytte disse boligene opp til vann- og avløp hvis de ikke er tenkt å stå permanent på en tomt, i tillegg til alle de arkitektoniske ulempene som følger av hus som fort kan gi inntrykk av midlertidige trailere i en hage.
Mikrohus F7, Klaksvík, Færøyene. En liten bolig på 85 m2 til 2 personer med integrert drivhus, som står i hagen til en eksisterende enebolig.
Mikrohuset sånn som jeg ønsker å forstå det kan derimot også bli større, mer fleksibelt og mer permanent: jeg ser for meg små, kreative boliger på inntil ca. 100 m2 BRA på det meste, kanskje også i flere etasjer eller til flere personer, slik at begrepet omfatter i tillegg anneks og små uthus som gir flere bruksmuligheter og mer romlig fleksibilitet. Det ligger veldig mye uutnyttet potensiale i slike mikrohus, der en unik ny bolig utformes og plasseres på en eksisterende eneboligtomt med skreddersydde løsninger som drar nytte av eksisterende vann- og avløpsinfrastruktur, beliggenhet, eksisterende tomtekvaliteter og sosiale kretser.
I motsetning til vareproduksjon, logistikk eller informasjonsteknologi er det underlig at boligbyggingen ikke har sett noen merkbar innovasjon gjennom årene. Boliger bygges hovedsakelig én om gangen fortsatt, på stedet, eksponert for været og skiftende arbeidsforhold. Så langt er det ikke et foretak som har lyktes i å skape boligbyggingens tilsvar til iPhone eller Ford model-T: et nøyaktig, prefabrikkert byggesystem som kunne utnytte skalaøkonomier og som folk faktisk har lyst til å bo i. Det har vært mange ulike forsøk til å sette små, prefabrikkerte mikrohus på markedet, både i utlandet og lokalt. USA har kanskje kommet lengst, der mikrohuset har fått en del utbredelse under navnet «Accessory Dwelling Unit» (ADU), ikke minst i de større byene som Los Angeles. Prefabrikasjon kunne bli sett her ikke som en universell løsning, men heller som en gruppe verktøy som kan bli satt sammen for å bygge raskt, enkelt, og med høy kvalitet på mange ulike og personlige måter. I beste fall kunne tomteeierne også bidra selve til en del av utførelsen for å sikre at ressurser utnyttes på en effektiv måte og at det dannes eierskap til både stedet og resultatet. Det er behov for et nytt, revidert «Case-study house»-prosjekt for vår tid, der det utforskes hvordan nye teknologiske midler kunne bli brukt til å optimalisere produksjonen av en rekke varianter og løsninger for små boliger som er tilpasset tettere økonomier og langt mer usikre og uforutsigbare moderne livsforhold.
Mikrohuset M2 - en liten frittstående bolig på 41 m2 til 1-2 personer. Foreløpig uten tomt.
Mikrohuset byr på muligheten for fleksible boformer som ikke finnes i utgangspunktet på en vanlig stor eneboligtomt i et byggefelt som inneholder bare én boenhet. Et mikrohus kunne leies ut til unge mennesker, studenter eller eldre folk som bor alene. I en periode kunne det bli en privat utvidelse av en husholdning til en voksende tenåring, eller en ny del av en generasjonsbolig. Det kunne bli mulig for foreldre eller besteforeldre å flytte inn og bo privat på tomten til familien sin, og samtidig rett i nærheten av resten av familien og barna. En slik boform kunne dermed bidra til å skape et nytt sosialt økosystem i tidligere ensartede boligfelt. I beste fall kunne et mikrohus tilfredstille ønsket som mange enslige har om å eie sitt eget hus i et flott boligområde, uten å medføre den urimelige tomtekostnaden eller et unødvendig stort areal.
Folk elsker idéen om «the tiny house». Det er noe arketypisk om et lite, pent utformet hus som berører noe inne i de fleste av oss. Mikrohuset representerer på mange måter en søken etter det essensielle i en bolig og i livet generelt: et hjem som inneholder bare det nødvendige, der midler brukes på kvalitet heller enn på størrelse, og der en enkel, bevisst livsstil kan utfolde seg. Christopher Alexander identifiserer et lite hus til én person som eget mønster i sin ikoniske bok «A Pattern Language». Han skriver: «The housing market contains few houses or apartments specifically built for one person. Most often men and women who choose to live alone, live in larger houses and apartments, originally built for two people or families. And yet for one person these larger places are most often uncompact, unwieldy, hard to live in, hard to look after. Most important of all, they do not allow a person to develop a sense of self-sufficiency, simplicity, compactness, and economy in his or her own life.» (2) Denne observasjonen fanger opp det viktige ønsket som veldig mange har om å kunne bo i en liten bolig som er rimelig, personlig og tilpasset sine egne faktiske behov, og som understøtter det videre åndelige behovet for selvforsyning og personlig mestring.
Et mikrohus kan bli en del av en helhetlig økologisk utvikling av en vanlig eneboligtomt.
Det eksisterer en del mikrohus på markedet i byene allerede. Mellom 2019 og 2021 leide jeg et lite anneks på Sportsveien i Fredrikstad. Dette huset er et perfekt eksempel på det som jeg snakker om: til tross for en trang tomt med mye fjell i dagen, ligger det lille huset på 52 m2 BRA pent i terrenget bak en større enebolig på tomten der det deler en felles inngangsplass med hovedhuset. Eierne fortalte meg at det hadde opprinnelig blitt brukt til en hårsalong før den blei konvertert til en liten leilighet. Huset består av et lite bad, kjøkken, soverom og stue, i tillegg til veranda. Det var en perfekt bolig for et ungt menneske tidlig i karrieren uten familie, og gjorde det mulig for meg å bo sentrumsnært i et etablert eneboligområde og føle meg som om jeg hadde mitt eget lille hus i byen.
Renovering av anneks, Sportsveien 8B, Fredrikstad.
Arkitektonisk kvalitet blir naturligvis en avgjørende faktor for et vellykket mikrohus. Folk har tendens til å ha mindre affinitet for fortetting i eksisterende boligområder, og med god grunn: forslag til fortetting medfører alt for ofte store, nye flermannsboliger i flere etasjer der flest mulig nye boliger blir klemt inn på kjempesmå, fradelte tomter tett på eksisterende eneboliger med et tydelig kommersielt hensyn bak og lite hensyn til den arkitektoniske helheten i nærområdet. Jeg ser for meg en annen type fortetting med kvalitet, der unike små boligløsninger passer godt inn i eksisterende bebyggelse og setter et positivt preg på omgivelsene, samtidig som boligmarkedet får en ny type bolig som appellerer til mange forskjellige folkegrupper. Det blir viktigst å vurdere hvordan et mikrohus faktisk passer funksjonelt inn i en spesifikk sammenheng. Her er det mye inspirasjon å hente blant annet fra større japanske byer, der man kan finne et utrolig mangfold av kreative små frittstående boliger som danner til sammen lekne, tette bymiljøer med mange av de sosiale kvalitetene som gjerne beskrives som «urbane».
Innvendinger mot mikrohuset kommer kanskje fra bærekraftsperspektivet. Hva med energi- og ressurseffektivitet i en slik boform? Det er ikke noe tvil om at en frittliggende bolig medfører økt ressurs- og energiforbruk per beboer sammenliknet med en liknende bolig som deler yttervegger, tak og gulv med andre i en blokk, hvis kun materiale- og energiforbruk tas med i regningen og alle andre faktorer holdes like. Dette sier derimot ingenting om hverken hva slags materialer og energi som forbrukes, eller hvilke andre positive virkninger blir skapt. Det er alltid andre hensyn som må tas i betraktning i tillegg til optimalisering av ressurs- og energibruk, ikke minst helhetlig miljøkvalitet. I mange år har vi optimalisert for økonomisk kostnad og gevinster for utbyggere foran alt annet, særlig på bekostning av skjønnhet og inspirasjon (nylige bevegelser såsom Arkitekturopprøret og NRK sin serie «Stygt?» vitner godt om det at mange er misfornøyd med de estetiske kvalitetene i sitt bygde miljø). Det er også mange unike iboende økologiske fordeler med små, frittliggende hus: den beskjedne størrelsen gjør det mulig å unngå fullstendig bruk av energikrevende materialer såsom betong og stål (også i fundament), og i økende grad kan små boliger bygges helt med biobaserte materialer. De kan dra nytte av småskalige energiløsninger til oppvarming, særlig pelletsovner med vannkappe som forbruker biobaserte energikilder. Med kreative løsninger såsom grønne vegger og tak blir det ofte mulig å erstatte mye av husets fotavtrykk på jorda, særlig der det erstatter et tidligere plenareal.
En prosjekthytte på 60 m2 med integrert drivhus, som også kunne bli en verdifull ny del av en eneboligtomt.
En annen grunn til at mikrohuset ikke har fått så mye gjennomslag i eksisterende boligområder er at det ofte kommer i konflikt med eksisterende regelverk. Det er ingen overraskelse; de fleste gode ideer er i strid med gjeldende lover på noen måte. Hvis det er snakk om å oppføre litt større mikrohus, kan det hende at det blir behov for flere dispensasjonssøknader fra tillatt grad av utnytting eller nødvendig avstand til eiendomsgrenser. Mikrohus må naturligvis prosjekteres og plasseres med spesielt hensyn til brannkrav også, som kan bli vanskelig i noen situasjoner. Når det gjelder mikrohus som skal oppføres til salg, blir tomteeierskap også en svær utfordring som jeg selv har støtt på når jeg har lett uten hell etter en tomt til min egen mikrohusidé de siste årene: det er nesten økonomisk umulig å få tak i en liten tomt til et mikrohus i en større by hvis den skal kjøpes og fradeles formelt. Jeg har begrenset fagkunnskap om eiendomsrett, men jeg er derimot optimistisk om at regelverket kunne tilpasses til denne boformen på noen måte, særlig hvis unntak fra gjeldende reguleringsplaner vurderes i konkrete tilfeller etter form, dokumenterte gode løsninger og faktisk virkning heller enn på grunnlag av abstrakte tall.
Mikrohus, konseptskisser.
Jeg mener på ingen måte at mikrohuset skal fortrinnsvis erstatte utleiedelen i et tilbygg, den renoverte underetasjen eller den små leiligheten i en høy boligblokk andre steder. Det er derimot en typologi som kan bli en populær ny del av den felles boligsatsingen som vi burde se mye mer av, ikke minst i et land der alt ligger unikt til rette for det. Norsk boligbygging har lenge fulgt prinsippet om «høyere, tettere og billigere produksjon». Leilighetene som produseres har som regel svært intetsigende arkitektonisk kvalitet: de er oftere enn ikke uheldige eksempel på såkalt «developer chic», der de typiske betongkassene stables opp og kles utvendig med de typiske balkongene mellom de typiske kontrastfeltene, og lokket over parkeringskjelleren i mellom kles med standard lekeplassutstyr og de typiske vesle buskene. Inne ser vi de typiske generiske planløsningene, der TEK17 blir brukt i praksis som en utformingsparameter til å generere minimumsløsninger som gir flest mulige «enheter» med færrest mulige kvadratmeter uten noen som helst mulighet for en meningsfylt romlig opplevelse eller personlig særpreg. Dette er boliger bygd spesifikt for å kunne selges til ukjente brukere på høyest mulig pris på et abstrakt marked. Når mange nye boliger skal bygges framover har vi akutt behov for et alternativ til bittesmå sovecontainere i store, generiske komplekser, som både kan passe godt inn i de utallige eksisterende boligfeltene og som samtidig byr på andre arkitektoniske kvaliteter som gjenspeiler personligheten og livssituasjonen til den unike beboeren.
Mikrohuset har stort potensiale til å bli en unik boform som byr på kvaliteter som mangler helt i det alminnelige leilighetsbyggeriet: personlighet, spesialtilpassede rom og identitet. Uthus av forskjellige slag var en uadskillelig del av det tradisjonelle norske tun. Det er mange eneboligtomter i landet som kunne med fordel bli utviklet videre som et slags tun, der flere kan bo sammen i vakre små hus blant opparbeidete hager. Hvorfor bygger vi ikke flere uthus som folk kan bo i, slik at eksisterende boligområder kan begynne å fungere mer som et produktivt sosialt og økologisk økosystem til nytte for alle?
- https://www.dibk.no/byggtekniske-omrader/regler-for-mikrohus-til-boligformal
- Alexander, Christopher et al. (1977). A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction. New York: Oxford University Press. Side 390.
Hagebolig B12: et konsept for en bolig til en familie på 3 med innebygd drivhus, planlagt i hagen på en stor eneboligtomt på Hamar.
***
